Homofobien i fotballen. En elendig setning. Først fordi det ikke handler om en fobi eller en redsel, det handler om forakt, mobbing og mangel på respekt.

Dernest fordi det ikke handler om fotballen, heller.

Det handler om herrefotballen. I kvinnefotballen er det mange åpne lesbiske spillere. De er kommet lenger, der er det knapt tema med homohets og jeg har et bestemt inntrykk av at seksuell legning i kvinnegarderoben er et ikke-tema.

Ikke fordi det er tabu, men fordi det er uinteressant hvem man er glad i.

Så hvis vi i stedet kan snakke om homoforakten i herrefotballen, begynner vi å få orden på begrepene.

Den er fortsatt til stede. Ikke bare i form av sanger som den i tittelen på denne kommentaren, men også i form av skjellsord og allmenn sjargong i guttenes og mennenes garderober.

TØFFING: Vito Wormgoors bror er homofil, og han er opptatt av å gjøre fotballen mer inkluderende overfor homofile.
Nesvold, Jon Olav / NTB scanpix

Det er i ferd med å bli harry og avleggs, men kampen for å få også homofile til å føle seg hjemme i fotballen – den er ennå ikke vunnet.

Heldigvis er det mange av oss som er omvendt, og som har kuttet ut. Har jeg selv kommet med liknende skjellsord eller nedsettende kommentarer?

Med skam å melde: Ja.

I formildende retning: Jeg har sluttet. For lengst. Og hvis jeg hører sorten på de mange fotballbanene jeg ukentlig frekventerer, har jeg lovet meg selv å si fra.

Men fotballen har en lang og stygg historie innenfor diskriminering og mobbing. Kvinner er blitt trakassert og sett ned på. Mørkhudete har fått skånselløs rasisme i fleisen.

Det er ikke før de seneste tiårene at fotballen har forsøkt å gjøre helt rent. Hetsen mot kvinnefotball eksisterer nå helst i enerom, rasismen også – og til slutt er det også der homoforakten kommer til å havne.

For vi kan kvitte oss med hetsen, men idioter vil alltid eksistere.

KAMP: Det tok sin tid før fotballforbundet gikk med på å markere kampen mot homofobi ved å ha cornerflagg i regnbuens farger. Men til slutt gikk forbundet med på markeringen.
Nesvold, Jon Olav / NTB scanpix

I så måte er det bare å dele ut ros til Brann som denne helgen går i tog for å markere solidaritet med kampen mot homoforakt. Vi skal ikke mange år tilbake før det også var Brann-spillere som nektet å støtte #tacklehomophobia-kampanjen.

Nå stiller så vidt jeg vet alle spillerne seg bak budskapet.

Det skulle bare mangle, for det bør også forundre dem at det ikke finnes en eneste kollega av dem som åpent har stått frem med sin homofile legning. Det er oppsiktsvekkende, selvsagt.

Men vet dere hva?

Jeg tror ikke det er mange homofile i norsk toppfotball. Og da må man stille seg et vesentlig spørsmål:

Hvorfor ikke, når undersøkelser viser at rundt fem prosent av norske menn er homofile?

Jeg tror de har gitt seg. For lengst. Jeg tror de har gitt opp, funnet seg en annen idrett eller en annen aktivitet å fylle fritiden med.

De er renset bort. Effektivt og brutalt, av kommentarer, bemerkninger og gester lik dem jeg selv som nedsnødd tenåring har vært med på å strø om meg med. Hver og en av dem muligens uskyldige eller harmløse nok, men i sum har norsk gutte- og herrefotball langt på vei klart å både utrydde og/eller undertrykke all form for homofili.

Det er en skam.

ALLE FARGER: Regnbuen er symbolet til LGBT-bevegelsen som kjemper for rettighetene til homofile og transpersoner.
Nesvold, Jon Olav / NTB scanpix

Vi må komme dit hen at den enkeltes seksualitet er oss knekkende likegyldig, dit hvor det å være seg selv er fullt ut akseptert. Sammen må vi skape en fotball alle kan ha lyst til å være med på.

Den gode nyheten er at en spasertur i homoparaden lørdag, slik Brann bidrar med, faktisk hjelper litt. Dette er en kamp som kommer til å bli vunnet, og om noen år står den første norske toppfotballhomoen frem.

Han kommer til å bli møtt med respekt og kjærlighet. Bare vent og se.