Skal vi juble eller gråte? Jeg er ikke helt sikker. Det har på mange måter vært et veldig godt år for Brann. En tredje plass står det respekt av, det går til og med an å skryte av det, men når både gullet og sølvet glipper i siste del av sesongen, så kjenner jeg vel så mye på skuffelsen som på stoltheten. Det er da jeg innser at bronse ikke er et edelt metall, det er en legering.

Vi hadde lov til å drømme om noe edelt når Brann på et tidspunkt ledet serien med sju poeng, og Rune Soltvedt gikk amok på overgangsmarkedet. Riktignok hadde Erling Braut Haaland ene og alene vist at Brann kunne være ekstremt sårbare, og vi hadde alle sett at angrepsspillet så ut som en rekke av tilfeldigheter og dødballer.

Branns trener Lars Arne Nilsen omfavnes av daglig leder i Brann, Vibeke Johannesen, etter kampen mot Odd lørdag.
Johansen, Carina / NTB scanpix

«Vi trodde det kokte»

Det var imidlertid noe med tryggheten og soliditeten som Lars Arne Nilsen hadde skapt i dette Brann-laget. Det var som han ikke kunne feile, det var som om Brann vant uansett hvem han tok ut på laget eller hvem han satte inn på underveis i en kamp. Spissene trengte ikke en gang å score, mål ble det likevel. Brann anno 2018 gjorde oss aldrende supportere til noe vi sjeldent er, optimister. Vi var i ferd med å lette da både Rosenborg og realismen slo inn.

Vi trodde det kokte, men så var det ganske kaldt likevel.

Ved første øyekast ser Brann ut til å være mer veldrevet enn noen gang. Laget gjør det bra, de har kontroll på økonomien og de har ristet av seg stempelet som skandale-klubben. Men pirker vi litt under overflaten så ser vi at Brann har mistet noe på veien til den striglete utgaven av seg selv, først og fremst publikum. I sin iver etter å gjøre alt korrekt har de glemt at fotball ikke handler om fornuft, det handler om følelser. Det hjelper lite å appellere til hjernen når det hjertet som må stimuleres.

”Show it, don’t tell it”.

På Branns egen hjemmesider skrives det mye om lidenskap, men lidenskap oppstår ikke av seg selv. For å bruke ordene som en gammel journalistvenn en gang sa til meg, etter en heller svak artikkel som jeg hadde skrevet: ”Show it, don’t tell it”.

Brann er nødt til å by mer på seg selv. Det gjelder alt fra media til spill.

At Brann skal være så gniten på hva de sier til pressen, er med tanke på publikumsoppslutningen, lett uforståelig. Det er likevel det som skjer på banen som er det viktigste. Det er underholdende og god fotball som kan trekke nye generasjoner til Stadion.

Brann feirer bronsen på Stadion.
Carina Johansen / NTB scanpix

«Musikk i mine ører»

Underholdning var det lite å spore av i kampen mot Odd. Det var gøy i cirka tre minutter, så var det mer eller mindre slutt på moroen. Grøgaard hadde en dragning, og Haugen noen lekre pasninger, men ellers så var det lite minneverdig som skjedde. Det var kun Bataljonen som holdt det forventete nivå. Etter mottoet: ”Du får ikke mer moro enn det du lager selv”, holdt de det gående kampen igjennom.

Jeg hadde blitt bekymret hvis Lars Arne Nilsen hadde vært ukritisk til det som ble vist på Stadion i siste serierunde, men han så like preget ut som oss andre.

Det er ikke sånn vi skal spille, i det hele tatt, dette er en kamp langt under pari. Prestasjonen er ikke bra. Det er ikke sånn vi skal se ut, sa han etter kampslutt.

LAN vil at Brann skal fremstå på en annen måte, og det er musikk i mine ører. Det får meg til å glede meg til neste år.

I mellomtiden prøver jeg å finne ut hva jeg egentlig er etter denne lange sesongen, skuffet eller stolt. Går det an å være begge deler?