Mesterfinalen avslørte – i sin fulle bredde – at avstanden opp til Rosenborg ikke er blitt mindre siden i fjor.

Da endte Brann 15 poeng bak laget i svart og hvitt. I år er jeg redd det vil bli flere poeng mellom dem.

Ikke fordi Brann har blitt dårligere, men fordi Rosenborg er blitt enda bedre.

Jeg frykter intenst at det er en ny istid på gang. Den forrige varte fra 1992 til 2004. Det var en forferdelig tid med knuste drømmer, joviale trøndere, 9-0, Mini Jacobsen, 10-0, ingen spenning, null konkurranse og 13 seriemesterskap på rad.

I årets generalprøve var det, slik det alltid var i den nevnte perioden, klasseforskjell mellom Rosenborg og Brann.

Eduardo Andersen, også kjent som Doddo.
Vegar Valde

Resultatmessig var det riktignok relativt jevnt, Brann lå lenge bare ett mål bak, men hvis ser vi nærmere på selve prestasjonen, må kampen karakteriseres som kattens lek med musen.

Sånn blir det når det ene laget har en økonomi som er solid og sterk, mens det andre har en økonomi som er rød og redselsfull.

Rosenborg var ganske enkelt best i alt. De hadde større presisjon, større fart, bedre teknikk og langt større bevegelighet.

Jeg lot meg spesielt imponere av Rosenborgs midtbane. For en løpskraft de hadde og for en evne de hadde til å finne hverandre. Rett som det var dro de også av en mann eller to.

Det ser du aldri at noen våre gutter gjør. Haugen, Barmen og Nilsen var ikke i nærheten av å vise det samme nivå som Jensen, Midtsjø og Konradsen.

Trøsten er at Brann ikke er det eneste laget som kommer til å bli ydmyket av fotballokomotivet fra Trøndelag. Avstanden opp til Rosenborg blir stor også for de andre lagene.

Derfor gjelder det å ikke grave seg for dypt ned etter denne skuffelsen. Brann kommer til å se sterkere og sprekere ut når de møter et av de andre eliteserielagene, som for eksempel Tromsø.

Det bor tross alt mye bra i dette Brann-laget.

Fredrik Haugen ble løpende mye imellom i Mesterfinalen, men han fikk vist frem sin utsøkte innleggsfot, og fra tidligere kamper vet vi at han kan, og at han er i utvikling.

Grønner og Acosta var gode, og på tribunen satt årets kaptein Vito Wormgoor. Piotr Leciejewski er stadig like reaksjonssterk og Torgeir Børven lukter det mål av.

Mot Tromsø må imidlertid Brann stille med sine beste spillere. Mot Rosenborg ble to av dem lenge sittende på benken.

At Børven ble spart er, med tanke på hans hofteproblemer, forståelig, men å gjøre Amin Nouri til en benkesliter, kan ikke Brann ta seg råd til. Han var soleklart Branns beste de minuttene han spilte mot Rosenborg.

Mer enn noe annet så trenger Brann en måljeger.

Kun Sandefjord og Kristiansund har i oppkjøringen til årets sesong scoret færre mål enn Brann.

Brann har tilsammen puttet 11 ganger. Det er for eksempel 15 mål færre enn lag som Molde og Odd.

Rosenborg ga Brann en leksjon. Det var kort sagt en maktdemonstrasjon, men ingen poeng er ennå delt ut. Alt kan fortsatt skje, slik det skjedde i fjor. Våren er på gang; håpet lever.