Mange trodde at Brann var skrevet ut av medaljemanuset, men plutselig er de der igjen. Nå snuser de atter en gang på smulene fra Rosenborgs bord.

Etter fire tapte kamper skal det egentlig ikke være mulig å hekte seg på igjen, men det har Brann klart. Først etter en kruttsterk borteseier mot Haugesund, så etter en mer komfortabel trepoenger mot Lillestrøm.

Brann-blogger Doddo.
Fred Ivar Utsi Klemetsen

Brann er igjen det Brann-laget vi så cruise inn til sølv i fjor, det vil si et solid kollektiv der alle på laget stiller opp for hverandre. Det er få eller ingen som briljerer, men det er også få eller ingen som gjør store personlige feil.

På slike kamper der kollektivet er sammensveiset og samkjørte, har det ikke noe å si hvem det er som spiller spiss eller kant, eller indreløper. Om Barmen er på midten eller fremme; om Børven er ute eller inne; om Peter Orry Larsen har tillit eller ei, er ikke avgjørende for utfallet.

Kollektivet

Det er kollektivet som betyr nesten alt. Det er selvfølgelig noen spillere som betyr litt mer enn andre, slik som Fredrik Haugen og Vito Vormgoor, men bare litt. Brann kan prestere selv uten èn av dem på banen, hvilket Joans Grønner var ivrig etter å bevise mot Lillestrøm.

Å få alle spillerne til å trekke i samme retning er en sterk prestasjon av Lars Arne Nilsen. Uansett hvor løpskrevende og kjedelige oppgavene er, så utføres de til punkt og prikke. På dette laget gjør alle det de er satt til å gjøre.

I den 28. serierunden trengte Brann aldri å gjøre mer enn det ytterst nødvendige. Den svake motstanderen var aldri i nærheten av å utfordre Brann. De evnet ikke, og det så heller ikke ut som de ville. De lå dypt og risikerte lite eller ingenting, til tross for at Brann ledet i 82 minutter av kampen.

Brann-spillerne viste karakter, styrke og moral. De viste at de har æren i behold, at de vet å løfte seg når det ser som mørkest ut. Det er imponerende.

Ulike oppfatninger

Den offensive delen av spillet er imidlertid ikke alle like imponert over. Noen – for eksempel de som befant seg på Stadion søndag – mener at dette er solide saker, mens de titusener av fotballentusiaster som valgte å bli hjemme og se på fotball fra et annet land, ikke er like begeistret.

Det er et paradoks. Aldri har fotballinteressen i Bergen vært større, og sjelden har Brann-interessen vært lavere.

Selv innad i Brann-laget er det ulike oppfatninger.

– Det var en ræva fotballkamp, sa Jonas Grønner.

– Jeg synes vi spilte en god kamp, sa Lars Arne Nilsen.

Hjemmemøtet mot Lillestrøm i 2017 vil ikke få plass i historiebøkene som tidenes fotballkamp. Men en medalje vil bli skrevet inn i de nevnte historiebøkene med gullskrift. Avslutningen på sesongen kan bli riktig så hyggelig.