Det er bittert, fryktelig bittert, måten Brann taper bortekamper på. Mot Vålerenga kom det avgjørende målet på overtid, mot Haugesund kommer tapet etter at en tomåls-ledelse har smuldret opp.

Det kyniske Brann-laget som vi husker fra kort tid tilbake, har rett og slett mistet grepet og stålkontrollen de hadde på det defensive. På de tre siste kampene har Brann sluppet inn sju mål, det vil si en tredjedel av alle lagets baklengsmål i år.

Alle skadene og karantene får ta sin del av skylden. Det er klart at Brann blir svekket når sentrale spillere som for eksempel Braaten, Acosta og Leciejewski ikke spiller, men det er ikke hele forklaringen på Branns sviktende form. Jeg tror det handler vel så mye om mental og fysisk slitasje.

Brann har i år forsvart seg inn i medaljekampen. Det har antageligvis kostet mer enn vi aner. Spesielt på bortebane er Branns spillestil krevende. Når de gjennom nesten en hel kamp blir løpende etter ballen, og ikke med ballen, kan konsentrasjon svikte når presset blir for stort, og det gjør den rett som det er, slik vi så det både mot Vålerenga og Haugesund.

Hvis en fotballkamp hadde vart i én time, ville alt vært i skjønneste orden. Så lenge kreftene holder, klarer Brann å forsvare seg. Men en kamp varer som kjent i 90 minutter, og det er i løpet av den siste halvtimen at det ofte glipper for Brann. Det skjedde mot Molde, mot Sarpsborg 08, Stabæk, Vålerenga, og i helgen mot FK Haugesund.

Og så lenge Brann verken tør eller evner å holde på ballen, blir det heller ikke siste gang vi ser at Brann står molefonkne igjen med null poeng på bortebane.

Branns enkle, men ekstremt kostbare oppskrift, på fremmed gress fungerer bare sporadisk. Av og til er innsatsen fullstendig fånyttes. Det klubben og supportere sitter igjen med er ofte ikke annet enn blod, svette og tårer – og et lass med gule kort.

Lars Arne Nilsen har hatt et heldig grep på dette Brann-laget. Det de har oppnådd, ikke minst på hjemmebane, er høyst imponerende. Valgene til Nilsen har vært både gjennomtenkte og gode. Han har hatt en egen evne til å lese en kamp, både før og under. Men har han i det siste mistet litt teft? Spør du meg skrek kampen mot Haugesund etter tidlige bytter. Brann ble overløpt på midten, presset bakover, og klarte ikke holde på ballen. Laget trengte fornyet kraft, men Nilsen drøyde og drøyde før endringene kom.

Men midt i skuffelsen over tapet og alle karantene spillerne pådro seg, skal vi ikke glemme at Torgeir Børven debuterte for Brann, og det gjorde han på utsøkt vis. Omtrent hver eneste ballberøring var det kvalitet og en klar tanke bak. Han vil utvilsomt forsterke Brann. Neste gang bør han imidlertid spille der han er best, som midtspiss.

Det skjer ikke før 10. september, og Brann skal prise seg lykkelig over spillepausen. Brann trenger tiden frem mot Viking-kampen til å evaluere, tenke ut nye strategier, og slikke sine sår.