Hjemme mot Start var det lett. Et motstanderlag uten fysikk gjorde at selv Amer Ordagic kunne fremstå dominerende. Brann opererte stort sett på Starts banehalvdel og Kristoffer Barmen vartet opp med dragninger og stikkere.

Det var lett å være gode mot Start.

Men borte mot Molde, et lag med fart, teknikk og stor bevegelse - da er man avhengige av å være kompakte på midtbanen. Da må presset sitte. Man må være nøye med forflytninger og ikke å gi bort rom der det er farlig: Sentralt, i området foran stopperne.

ERFAREN: Ruben Yttergård Jenssen har en lang karriere bak seg. Men han besitter ikke egenskapene Brann mistet da de solgte Sivert Heltne Nilsen.
Bård Bøe

Vel. Der var det hjemme-alene-fest for Molde søndag kveld. Partygeneralen Erling Braut Håland herjet som 18-åringer flest, og etter 25 minutter hadde Molde herjet kampen i stykker.

Da sto det 0–3.

Kristoffer Barmen var for slapp i presset og slet med å flytte beina. Fredrik Haugen og Amer Ordagic tapte dueller og ble overløpt. I møte med overmakten fremsto det ellers solide stopperparet Bismar Acosta og Vito Wormgoor som shaky juniorer. Jeg kunne nevnt fleres unnfallenhet, og det ble jo ikke bedre av at Samuel Sahin-Radlinger begynte å rote noe aldeles alvorlig helt bakerst.

Jeg er fullstendig klar over at Sivert Heltne Nilsen spilte 0–4-kampen mot Molde på Brann Stadion. Jeg er likevel bombesikker på at Nilsen ikke hadde tillatt Brann å gå i samme fellen to ganger på rad. For hvem sto ute på Aker stadion og brølte kommandoer? Hvem ristet lagkameratene for åpenbar unnfallenhet? Hvem dekket rom eller gjorde noe såpass uhørt som å sette inn et taklingsforsøk? Hvem la listen og fortalte de duellvegrende lagkameratene at «folkens, dette er faktisk pinlig!»

SJEF: Ingen magisk fotballspiller, men sjef - det var Sivert Heltne Nilsen.
Jon Olav Nesvold / BILDBYRÅN NORWAY

Ingen.

Det er i kamper som denne, på bortebane mot gode lag, at Brann kommer til å savne Sivert Heltne Nilsen. Ikke hjemme mot Start og Stabæk. Der er Kristoffer Barmen et vel så godt alternativ.

Eller Ruben Yttergård Jenssen. Den nyinnkjøpte fra Groningen er en god fotballspiller. Elegant. Ballsikker. Fotballklok. Når Brann valgte å selge Sivert Heltne Nilsen såpass kort tid før overgangsvinduet stengte, er jeg jammen ikke sikker på om Brann kunne funnet så mange bedre midtbaneerstattere. Ikke norske, i hvert fall - og norsk måtte erstatteren være, i og med at Brann fortsatt ønsker å hente en utenlandsk spiss.

Det betyr ikke at Yttergård Jenssen løser dette problemet. For tromsøværingen er ikke kjent som en defensiv gressklipper. Han er best offensivt, han. Ikke er han noen ekstrakaptein eller sjefstype, heller. Han er ikke spesielt god i luften og heller ikke temposterk. Derimot oppfinnsom og smart.

Han kan åpenbart gjøre en jobb som anker på hjemmebane, styre taktstokken og strø pasninger.

NY STIL? Kjøpet av Ruben Yttergård Jenssen gjør etter alt å dømme at Brann må spille annerledes. Men Lars Arne Nilsen har gjerne en plan?
Svein Ove Ekornesvåg / NTB scanpix

Derimot er jeg ikke så sikker på om de rapporterte fire millioner kronene for en 30 år gammel midtbanespiller som vender hjem fra et passe vellykket utenlandsopphold er vel anvendte penger. Det er en viss grunn til å frykte at han er svaret på et spørsmål ingen har stilt.

På den annen side: Noen måtte Brann ha inn, og som sagt: De vasset ikke i alternativer.

Det beste ville vært om Brann kunne beholdt trekket med å kunne spille langt på Kristoffer Barmen - altså å benytte målfarlige Barmen som indreløper. Det er nok det som er tanken med kjøpet av Yttergård Jenssen. Så får han heller gjøre så godt han kan defensivt. Det kan komme til å fungere glimrende mot svakere motstand og når Brann styrer kampene hjemme. Det er litt verre borte og mot sterkere motstand.

Da blir det en annen tilværelse for stopperne Acosta og Wormgoor, og det fikk herrene en forsmak på mot Molde.

Heldigvis skal ikke Brann tilbake til rosetornenes by. De skal heller ikke til Lerkendal, Sarpsborg eller Marienlyst. Det er en lykke, og gjør at det fortsatt ikke er noen grunn til å avskrive serielederne i gullkampen.

Årets mest miserable forestilling til tross.