Jeg forstår at folk trenger et lag å holde med under EM. Jeg trenger det selv også. Fotball uten et favorittlag, og spenningen det medfører, kan fort bli en Drillo-messende og dørgende kjedelig affære.

En helt normal fotballkamp inneholder nødvendigvis ikke så mange mål, sjanser og spenning. De virkelig gode fotballkampene, som selv den nøytrale seer lar seg begeistre av, oppleves sporadisk.

Derfor, for å kjenne et snev av spenning, finner jeg under EM et favorittlag. Siden jeg ikke har sterke eller varige bånd til noen av EM-deltakerne, er det tilfeldighetene som rår når et lag skal plukkes ut. Jeg har vært på pub i London, jeg har badet i den Blå Lagune og jeg har en god nabo fra Sveits, men trofast til noen er jeg likevel ikke.

Jeg holder litt med England, før jeg skifter til Island. Så dukker plutselig Wales opp før jeg finner ut at Frankrike hadde trengt en seier. Jeg surfer på overflaten. Verken seier eller tap setter i gang de store følelsene. To minutter etter kampslutt er jeg igjen den blide, eventuelt sure, fyren jeg var før kampen startet. For sånn er fotballen, den får deg ikke til å gråte, smile, juble, eller forbanne konger og knekter, østlendinger og trøndere, trenere og spillere – og ikke minst meg selv som bruker tid på elendigheten – uten at du har et nært og tett forhold til et av lagene.

Det går ikke an å plukke et nytt lag hver uke og tro at fotballsupporterens vidunderlige verden skal brette seg ut foran deg. For at fotballen skal bety noe, for at den skal trigge følelseslivet ditt, så må du være med både på oppturene og på nedturene – spesielt de siste, ja, for fotball er mest nedtur. I EM er det 24 lag med, kun ett av lagene reiser hjem som mestere.

Fotballen er som kjærligheten. Det handler om å gi og ta.

Å gi betyr at du også stiller opp for laget ditt når mørke skyer truer i horisonten. Du stiller opp når laget ditt spiller som en gjeng med klovner, når fotballen de spiller er så langt unna spillets idé som det er mulig.

For en dag, du vet aldri når den kommer, så snur det, så letner skydekket, en dag så trenger solen igjennom, en dag så innfrir laget ditt drømmene dine, og det er da fotballen blir magisk, eventyrlig og vidunderlig.

Det er derfor jeg gleder meg til kampen som skal spilles på Brann Stadion lørdag klokken 18.00, det er en kamp som betyr noe for meg, det er en kamp som setter i gang følelsene, det er kamp som helt sikkert vil få meg til juble, gråte, eller forbanne konger og knekter, østlendinger og trøndere, trenere og spillere – og ikke minst meg selv som bruker tid på elendigheten.