Jeg begynte å skrive denne bloggen omtrent samtidig med at Erik Huseklepp debuterte for Brann. Jeg falt, i likhet med bergensere flest, ganske umiddelbart for hans entusiastiske og fartsfylte spill. I Huseklepp så jeg ikke bare en sjelden begavelse, men en sjelden underholder. Det var gøy hver gang han fikk ballen i beina. Siden 2005 har Huseklepp, og jeg, hatt mange oppturer og nedturer. Huseklepp har vært gjennom både gull og nedrykk, han har opplevd flyt og stagnasjon, stjernestatus og benketilværelse.

(Krever innlogging) Nå er han på vei til Haugesund samtidig som han er i ferd med å hjelpe Brann til sølv. Det er et paradoks.

At Brann aldri strakk seg lenger for å beholde sin største profil, kommer jeg aldri til å forstå.

Før Huseklepp entret banen mot Start var Brann et sørgelig syn. Ifølge Demidov var Branns første omgang årets verste. Det var vanskelig å si seg uenig i det. Defensivt leverte Brann mer eller mindre varene, men fremover så det hjelpeløst ut. Men så kom altså Huseklepp inn, og da husket jeg plutselig hvorfor jeg elsker fotball, hvorfor jeg elsker SK Brann. Det som skjedde da Huseklepp tok tak i kampen var magisk. Etter flere fine raid, kombinasjoner og forsøk, tok lysluggen sats og moste ballen oppi vinkelen. Det var så vidunderlig at jeg umiddelbart glemte alt som hadde skjedd før skuddet (som altså var forglemmelig).

Doddo blogger om Brann.

Der og da, da ballen føk inn i nettet bak Håkon Opdal, var jeg sikker på at Brann ville vinne. For kraften i en slik prestasjon smitter. Slitne spillere får fornyet energi og stille supportere begynner å synge. At Haugen så til de grader skulle la seg smitte hadde jeg imidlertid ikke forutsett. Det skuddet han fyrte av noen få minutter senere var ikke bare like bra som Huseklepps, det var enda bedre.

De to lokale guttene, bergenserne, sikret oss medalje. Dermed har det utrolig skjedd, laget som kavet rundt i Obos-ligaen og tapte mot lag som Nest-Sotra og Levanger, skal til neste år spille i Europa. Forvandlingen er total. Lars Arne Nilsen står bak tidenes snuoperasjon.

Ja, for selv om Haugen og Huseklepp var sentrale mot Start, handler medaljene strengt tatt om én mann, om Lars Arne Nilsen. Det som han har gjort med Brann – laget som jeg i et svart øyeblikk, det må ha vært etter 0-4 mot Sogndal i fjor, kalte Norges mest skakkjørte klubb – er fullstendig uvirkelig. De skakke har blitt rette. Individene har blitt et kollektiv. Motgang har blitt til medgang, og tapere har blitt til vinnere.

Nå er det bare å glede seg ti årets aller siste kamp. Da handler det om sølv, da handler det om å hylle Lars Arne Nilsen og sterke kollektivet han har skapt, men det handler dessverre også om å ta avskjed med Brann-supporteren, magikeren, kjernekaren og en av Branns største profiler gjennom tidende – Erik Huseklepp.