Helt siden fotballspilleren Jean-Marc Bosman tok saken sin til EU-domstolen i Luxembourg, har fotballklubber slitt med å håndtere spillere på utgående kontrakter. Saken til Bosman var at klubben hans nektet ham å gå til en annen klubb, til tross for at kontrakten mellom klubb og spiller var utgått.

Før den tid, i 1995, var det såre enkelt for klubbene, da kunne de kreve en overgangssum uansett om spilleren hadde kontrakt eller ei. Etter at dommen falt, kunne Jean-Marc Bosman, og alle andre kontraktsløse spiller, gå gratis til andre klubber.

Siden den gangen har fotballklubber forsøkt å finne måter å takle spillere som ikke vil skrive under ny kontrakt. Klubben har sjelden god løsning på problematikken. Skal de nekte ham å spille? Skal de selge ham umiddelbart og få mest mulig penger for han? Skal de la ham spille i ett år til, og så la han gå gratis?

Det er dessverre slik, det må selv romantiske supportere erkjenne, at fotballspillere vil spille for den klubben som betaler de høyest lønn.

Klubbtilhørighet er gammelt eventyr fra det forrige århundre.

Brann har vært gjennom slike problemstillinger mange ganger. De pleier å bli en maktkamp mellom klubb og spiller og hans agent. Hvem som vinner handler om hvor viktig spilleren er for klubben. Jo bedre han er, jo større sjanse er det at han får det som han vil.

Å, så mye penger Brann har tapt på Bosman-spillere. Vi husker med gru at spillere som Martin Andresen (ble kjøpt inn for 12 millioner kroner), Petter Vaagan Moen (10 millioner), og Jan Gunnar Solli (7 millioner) reiste fra Bergen uten at Brann fikk en eneste krone i kompensasjon. Sett i ettertid er det uvirkelig at Brann kunne la det skje. Men sånn er det med de beste spillerne, de får lov til å ture fram uten at det får noen konsekvenser for dem. Sist ute var Vadim Demidov som forlot klubben for slikk og ingenting.

Denne gangen er det Amin Nouri som ikke signerer en ny kontrakt. Man trenger verken å være rakettforsker, (eller rakettetterforsker – som en Brann-spiller uttrykte det), for å forstå at Nouri vil ha høyere lønn. Om det er Brann eller annen klubb som innfrir kravene hans, er revnende likegyldig for ham, bare noe gjør det.

Det blir ikke Brann. De går ikke med på lønnskravet hans, som sannsynligvis ville brutt lønnstaket. Nouri har nok sjekket Leciejewskis og Vormgoors kontrakter og vet at det er noe som heter bonus. De bonusene vil ikke Soltvedt gi en høyreback som ikke har ekstraordinære kvaliteter.

Amin Nouri har vært en viktig bidragsyter for Brann. Det er med ham som høyreback at Brann rykket opp, og det er med ham som høyreback at Brann sikret seg sølvet. Og den sympatiske østlendingen er aldri skadet eller ute med karantene. I fjor spilte han samtlige av Branns eliteserieminutter.

Nouri var viktig, men han var ingen Andresen eller Demidov. Derfor kan han nå gå en ublid skjebne i møte. Det antyder også Lars Arne Nilsen. På spørsmål om kontraktssituasjonen til en spiller kan påvirke spilletiden svarer han:

– Hvis det er jevnt, og folk vil ut (av Brann), kan det ha betydning.

Nouri er ferdig i Brann etter denne sesongen. Sannsynligvis med en gang en klubb legger litt penger på bordet. Lars Arne Nilsen satser ikke på spillere som vil vekk.

Burde fattige Brann strekt seg lenger? Hva mener du?