Fra første spark av var de på hugget. De vant omtrent hver eneste duell, hver eneste spurt, og hver eneste ball. De var sterke, suverene og sensasjonelt gode.

Brann stilte til dyst med tro og håp. Det gjør de strengt tatt hver gang, men de gangen var det også kjærlighet i blikket til spillerne. Det var menn som var villige til å løpe til verdens ende for hverandre.

Se bare på Ruben Kristiansen. Han spilte med store smerter og lyskeproblemer, men han lot seg ikke affisere. Se på Steffen Lie Skålevik. Han hadde en ensom jobb på topp, men skapte likevel rom og gode arbeidsforhold for sine lagkamerater. Han ga seg aldri, og stupte inn i hver eneste duell som om den var den siste.

Se på Kristoffer Barmen. Se på Vito Vormgoor. Se på Gilbert Koomson. Se på på innhoppet til Peter Orry Larsen. Se på alle i rødt. De ga hundre prosent fra begynnelse til den deilige slutten.

Usedvanlig kompakt og kampvillig

Sarpsborg 08 møtte ikke elleve spillere, de møte et lag, et lag med null frykt, høy moral og stor L.

Sarpsborg 08 trodde de skulle spille mot det forsiktige, litt feige og fjerne laget de har hatt for vane med å slå de siste årene. De trodde de skulle få tid til å tenke, trille ball og tøffe seg foran et seiersvant hjemmepublikum. Men det var ikke fred å få. Lars Arne Nilsens krigere var overalt på banen. Sarpsborg 08 ble møtt av et usedvanlig kompakt og kampvillig lag.

Brann-spilleren jubler sammen med fansen etter den sterke borteseieren mot Sarpsborg søndag.
Braastad, Audun / NTB scanpix

Mye bedre enn i 2017

Det er lett å bli historieløse og si at dette er det beste Brann-laget siden 2007. Senest i fjor var vi vel inne på den samme tanken. Da hadde også Brann en knallstart på sesongen og ledet serien etter tretten serierunder.

Men det er min bestemte mening at dette Brann-laget er bedre, mye bedre enn det vi så i 2017. Laget er forsterket og de ser bedre trent ut; de kjenner hverandre bedre, og de har flere strenger å spille på. Det siste er inngangen på årets bortekamper er et bevis på det. I stedet for å ligge lavt, for så å satse på kontringer og dødballer, slik de hadde en tendens til å gjøre i majoriteten av fjorårets bortekamper, så tør de nå å stå høyt og spille sitt eget spille.

Brann ødelegger ikke lenger, de skaper.

Jeg vet ikke om gullet skal hem, eller om sølvet skal hem, eller om bronsen skal hem. Det skal jeg tenke på en annen gang. Akkurat nå bare nyter jeg øyeblikket.