Jeg pleier ikke å være fornøyd med ett poeng på hjemmebane, og spesielt ikke når Brann har hatt ledelsen i over en time, men etter en kamp der Rosenborg rett og slett overkjørte Brann, var det klart best, og fikk grundig bevist at de er Norges suverent beste lag, så er jeg nettopp det, fornøyd.

Bakteppet er dette: Mens Rosenborg har en sunn økonomi og kan hente de spillerne de vil fra andre norske klubber, sliter Brann i rød sone, og må trikse og trylle, og ringe Trond Mohn, for å forsterke stallen. Det er to klubber som spiller i samme divisjon, men de lever i to forskjellige økonomiske verdener.

Rosenborg har i lang tid vært en stødig kaptein på den norske fotballskuten. Brann har vært den fulle sjømannen som først nå har tørket opp.

La oss heller ikke glemme hva Brann var for under ett år siden. Da sto de med ryggen mot veggen og kjempet tøffe oppgjør mot lillebrødrene, Ranheim og Levanger. I år spiller de toppkamp mot storebror selv. Det i seg selv er en sensasjon. Før sesongen trodde vi det skulle bli en kamp for å overleve, i stedet har det blitt en medaljekamp.

Nøkkelen til Branns suksess handler om selvinnsikt. Brann prøver seg ikke på ting de ikke mestrer. Hadde Brann forsøkt seg på det samme som Rosenborg – ballbesittende fotball i høyt tempo-, hadde de blitt most mot av serielederen. Lars Arne Nilsen vet at dagens Brann-stall har sine begrensinger, derfor er Brann anno 2016 er tuftet på innsats og knallhard forsvarsjobbing.

Det har løftet dem til tredje plass på tabellen, men derfra og til toppen er veien ekstremt lang. Det var kort sagt klasseforskjell mellom Rosenborg og Brann. Kåre Ingebrigtsens velorganiserte lag var i den 21. serierunden bedre enn Brann i omtrent alt, bortsett fra det aller viktigste, evnen til å lage mål. Derfor fikk de hver sitt poeng. Utrolig nok, for det var Rosenborg som styrte kampen – fra B til Å –, det var de som kjørte opp tempoet i kampen, det var de som hadde minst 70 prosent av spillet, og det var de som skapte sjansene.

Men Brann forsvarte seg på heroisk vis, og det ga dem de ene poenget.

På sikt håper jeg selvfølgelig på at Brann skal gi sin gamle erkefiende større kamp i banespillet, men inntil videre, med Rikards Norlings katastrofale periode friskt i minne, og med de anstrengte budsjettene å forholde seg til, kan jeg ikke annet enn å beundre måten Brann har løftet seg på.