Gilli Rolantsson fikk avslutte fra skrått hold, med bare keeperen foran seg. Samme Rolantsson fikk avslutte fra en halvmeters hold, med bare keeperen foran seg. Torgeir Børven fikk bryste ballen ned og avslutte seks-syv meter fra mål og Azar Karadas fikk et utmerket innlegg, fri sikt og anledning til uforstyrret å hoppe opp og skalle til ballen rett foran kassen.

Da er det ikke vits i å snakke om uflaks, fru Fortuna eller forsynet.

Da var Brann for dårlige.

Nyopprykkede Kristiansund stilte med akkurat den entusiasmen man kunne vente. Brann kjørte over dem i starten, også det noe vi er blitt vant til. Men da målet ikke kom, leverte de fra seg initiativet og lot til å vente på åpningene. De kom ikke.

I stedet gjorde Bismar Acosta en dum feil – han hadde uvant mange av dem i denne kampen – og ga straffe til Kristiansund. Også det kom som følge av udyktighet, det var ingen grunn til at Acosta skulle varte opp med et poenggivende kast i den gamle brytebyen ved Atlanterhavet.

I sum altså: Feil foran, feil bak og fire poeng etter de tre første kampene.

I stedet for syv, vil jeg faktisk si.

Anders Pamer, kommentator i Begrens Tidende.

For igjen var Brann best. De skapte mer enn hjemmelaget, og hadde fotball vært matematikk, cornere og sjanser, hadde Brann vunnet. Lars Arne Nilsen var innom det i intervjuet etter kampen. Brann skapte mest. De var best og fortjente å vinne fordi de hadde skapt «nok».

Slik sett har han rett. Men fotball er ikke matte.

Jeg setter et lite spørsmålstegn ved at Brann måtte vente til det gjensto et kvarter av kampen før de virkelig beleiret motstanderne. Det var først da Brann skapte farligheter på løpende bånd. Våpenet Azar Karadas har ennå ikke rustet, og spissmonsteret skapte furore og kaos inne i motstandernes 16-meter. Men først og fremst ble Kristiansund spilt lave fordi Brann skrudde opp tempoet, ga alt i duellene og ofret sikkerhet og tålmodighet for å presse frem sjanser.

Det kunne de ha gjort tidligere.

Eller mer presist: De kunne fortsatt med det også etter de første 20 minuttene. For jeg liker godt Branns nye strategi med å stå høyere og låse motstanderne lenger fremme i banen. Men da må de våge, fortsette å tro på det og fortsette med å stresse opponentene.

Jeg tror jo at Kristiansund hadde bukket under. Før eller siden innbiller jeg meg at Gilli Rolantsson hadde klart å stille siktet ti-femten meter lavere. Da kunne innleggene ført til noe.

Men Brann måtte ha våget, og kanskje var det fristende å falle tilbake i «rammen» for å vente på overgangene, vente på feilene.

Det fungerer jo, det. Så lenge man selv ikke gjør feil.

Dessverre kom bommerten i form av fribryting inne i egen 16-meter.

Jeg har tidligere vært inne på at flaksen kan ha forlatt Brann. I fjor gikk det meste Lars Arne Nilsens vei i jevne kamper. Nå har laget hans gjennomført to meget sterke og en middels kamp, og de sitter tilbake med for lite i lommeboken.

Men der resultatet i Tromsø var ren uflaks, skyldtes dette nederlaget mest egen udyktighet i begge endene av banen.