Hvorfor jeg elsker fotball? Det hender jeg stiller meg det spørsmålet, kanskje etter et Tippeliga-oppgjør der to lag har forsøkt å forsvare seg til poeng. Da er kjærligheten på et absolutt bunnpunkt. Men så plutselig ser jeg en kamp fylt med spenning, fart og mål, en kamp med vakre kombinasjoner, harde skudd og store individuelle prestasjoner. Da husker jeg det, og da oppfører vi oss som nyforelskede, fotballen og jeg.

Eduardo "Doddo" Andersen, blogger om Brann for BT.
Vegar Valde

Brasilianerne kaller det jogo bonito, det vakre spillet. Dessverre er trenere i eliteserien mer opptatt av spillet enn av det vakre. Det vakre er noe som skal skje en gang i fremtiden, i mellomtiden må vi nøye oss med kontant forsvarsspill, krevende returløp og susende taklinger. Det viktigste er ikke å åpne opp egne rom, men å stenge motstandernes. Derfor blir spillere med defensive fibre prioritert, mens de lekne teknikerne, de som kan stå for det uventede, de som er i stand til å åpne opp rom – boksåpnerne – nedprioritert.

Skyhøyt potensial

Du vet slike spillere som Kristoffer Larsen. Hans talent er ubestridelig. Potensialet hans er skyhøyt. Han kan alt det som vi drømmer om at en fotballspillere skal kunne, det vil si finte, skyte, løpe fort og være kreativ. Likevel har han aldri lykkes helt i Brann. Slike spillere er det ikke plass til i Tippeligaen, slike spillere er det ikke plass til i motgangsperioder – hvilket Brann til en hver tid er inne i. Slike spillere blir ikke dyrket, verdsatt eller prioritert.

Kristoffer Larsen er en fotballkunster, og som kunstner flest har han et følsomt sinn. For å blomstre trenger han tid og tillit, slik han fikk det da han var på utlån til Hønefoss, slik han sjelden fikk det i Brann.

Det er trist at Brann ikke kunne beholde en slik spiller, men samtidig gleder det meg. Nå får han en mulighet til å restarte karrieren, nå får han en ny sjanse til å vise hva han er bygget av, og det fortjener Kristoffer Larsen, det fortjener alle som elsker fotball, det fortjener det vakre spillet, o jogo bonito.

Hvor rett er det at de på sidelinjen tisker og hvirsker om den som er utpå feltet og jobber ræven av seg?

Hva skjedde?

Kristoffer Larsen er et av mange talenter som Brann har fostret de siste årene. All ære til de som har stått bak det tålmodige og nøysomme arbeidet. Brann satser hardt på å utvikle nye talenter og bruker et sted mellom seks og sju millioner kroner i året på utviklingsavdelingen.

Det er imidlertid høyst utilfredsstillende er at mange av Brann-talentene aldri lykkes på A-laget, og blir solgt uten at Brann sitter igjen med annet enn diplom for godt utført arbeid. Brann driver dårlig butikk, avkastingen er minimal.

Bård Finne, Andreas Vindheim, Eirik Birkelund, og Kristoffer Larsen – dyktige fotballspillere og bergensere, men ikke Branns-spillere.

Hva var det som egentlig skjedde her?