Den 26. serierunden ble en ny bekreftelse på at Brann er et fantastisk forsvarslag. Måten laget organisere seg defensivt på, slik som avstanden mellom lagdelene, løpsstyrken og duellstyrken — hvordan spillerne står opp for hverandre – det er tilnærmet perfekt. På de fire siste kampene har Brann sluppet inn ett mål. Det er – spesielt med tanke på at dette er Brann, laget som kun sporadisk har prestert defensivt i sin 108 år gamle historie – ekstremt bra.

Da Lars Arne Nilsen overtok Brann våren 2015, var laget blottet for både struktur og selvtillit. Det var en skrøpelig gjeng han møtte på sin første trening. Det lyste nederlag ut av dem. Tankene var tunge og kroppsspråket var destruktivt. Det skal egentlig ikke være mulig å skape så store og positive endringer på så kort tid som det Lars Arne Nilsen har gjort. Men det har han altså klart. Prisen har imidlertid vært relativt høy. Ingen klarer et slikt kunststykke uten å gjøre noen harde prioriteringer. På veien fra ydmykelsene i 1. divisjon – som for eksempel 0-4 for Sogndal – til andre plass i eliteserien – har ord som profiler, underholdning og tekniske begavelser forsvunnet ut av Brann-vokabularet.

Det er likevel et mesterstykke Lars Arne Nilsen har utført, og ingen kan klandre han for noe som helst. På den andre siden er det vanskelig å klandre supportere som blir hjemme og knapt nok ser Branns kamper på TV.

2016 er en høyst merkverdig sesong for Brann. Samtidig som de er i ferd med å gjennomføre en av sine beste sesonger noensinne, er interessen for laget dalende. Når Brann spiller på hjemmebane, er det ingen kamp om å få tak i billetter, det er derimot en kamp om å få solgt de samme billettene.

Jeg tviler på at Brann vant nye billettkjøpere etter det sjansefattige oppgjøret på Fosshaugane.

At møtet mot Sogndal ble en lite underholdende kamp hadde imidlertid flere årsaker. Det røde kortet er det viktigste. Da Brann ble redusert til ti mann handlet alt om å sikre seg ett poeng. Det tror jeg det handlet om også med elleve mann, men frem til det 32. minutt hadde vi i hvert fall en drøm om tre poeng. Den drømmen ble knust da Acosta lot temperamentet få fritt utløp.

Skulle han vært utvist? Ja, det var det ikke mye tvil om det. Acosta slo, og selv om slaget ikke var hardt, og selv om Henrik Furubotn dramatiserte slagkraften, noen ville til og med sagt overdramatiserte, var det aldri tvil om utvisningen. Tvil var det derimot om det gule kortet som Sogndals Martin Ramsdal fikk. Taklingen hans på Nouri luktet det rødt av.

Inn kom både reserven Jonas Grønner og etter hvert Azar Karadas. Begge var imponerende gode. Nilsen skal ha ros for at han ikke lar det gå prestisje i spillerlogistikken og bruker Karadas når han finner det nødvendig, men at Karadas er vraket fra Brann i 2017 fremstår som stadig mer merkelig. I slike kamper som dette, da behovet for hodestyrke og duellkraft i angrepet er stor, er hans kompetanse unik.

Fire kamper gjenstår. Tre på hjemmebane, én på bortebane (mot Start). Oddsen for at Brann tar sølv blir stadig lavere.