Hennes karriere har ikke vært fri for kontroverser, men når Cecilie Leganger nå har bestemt seg for å gi seg, er det lett å slutte seg til den store majoriteten av beundrere. For det er tidenes beste kvinnelige håndballkeeper som takker for seg.

Kommentator i Bergens Tidende, Knut Langeland.

EM-gull, VM-gull, tre ganger mesterligagull. Gull i cupvinnercupen, dansk mester og norsk mester flere ganger. Ikke som en på lasset, ikke som stallfyll eller gratispassasjer bak viktigere enkeltspillere, men ofte som en sentral bidragsyter, og mange ganger som den ene, store og altavgjørende stjernen.I norsk lagidrett er det vanskelig å komme på noen enkeltspiller som tydeligere har påvirket utfallet av kamper og mesterskap enn Cecilie Leganger.

Cecilie Leganger var stjernen og eneren, og på banen var det en rolle hun fylte med profesjonell selvfølgelighet og uten andre fakter enn en løftet knyttneve mot trenerbenken i ny og ne. Utenfor ville hun helst bare være én av mange, en brikke i det store kollektivet, men i en idrett hvor keeperen så ofte er avgjørende, på godt og på vondt, har det naturligvis vært vanskelig for Cecilie Leganger å stikke seg bort mellom lagvenninnene.

Med stor regularitet var det hun som var helten, matchvinneren, dronningen. Den alle ville ha en bit av. Helst motvillig har hun latt seg hylle, og med en keitete og særdeles ubergensk beskjedenhet har hun håndtert oppmerksomheten som gjennom årene er blitt henne til del.

Det er blitt en omfattende karriere, nasjonalt og internasjonalt. Cecilie Leganger har alltid hatt ambisjoner, alltid strukket seg mot nye mål, og hun har nådd dem fordi hun aldri har sluntret unna, latt seg distrahere eller forsøkt å ta snarveier.

Cecilie Leganger (t.v.) og Heidi Løke var svært rørte da de vant mesterligafinalen mellom Itxaco og Larvik i Paplona.
NTB scanpix

Cecilie Leganger er håndballens Ole Einar Bjørndalen. 39 år gammel har hun vært i rampelyset i mer enn 20 år, stort sett med positivt fortegn. Bare rettssaken mellom Bækkelaget og henne høsten 2001, da keeperen beskyldte klubben for å ha brutt kontrakten, viste en litt annen side av toppidrettsutøveren.Ni kilo tok hun av på grunn av belastningen rettssaken representerte, men selv midt i den opprivende striden presterte Cecilie Leganger på aller høyeste nivå mellom stengene. Det sier litt om hennes mentale styrke og evne til å fokusere.

Det er selvsagt håpløst å rangere, men det er en objektiv sannhet at Cecilie Leganger er en av de beste idrettsutøverne Bergen noen gang har fostret. 162 landskamper står hun bokført med. Det kunne vært mange flere om hun hadde prioritert annerledes, og selv i dag, et halvt år før hun runder 40, er hun blant landets aller beste håndballkeepere.

Det virker som en klok og vel gjennomtenkt beslutning å gi seg på topp, i en situasjon der kroppen, etter Cecilies egen profesjonelle vurdering, ikke er mer slitt eller skamfert enn at den kan bære henne til nye mål og andre opplevelser, like tilfredsstillende og verdifulle som dem hun allerede har nådd.

Cecilie Leganger har vært en ledestjerne og en inspirasjon for dem som er kommet etter henne, og slik sett har hun sannsynligvis sin del av æren for at norsk kvinnehåndball over tid har vært velsignet med målvakter i verdensklasse.

Hva hun velger å bruke fritiden sin på etter at karrieren er slutt, må være opp til henne å avgjøre, men det er liten tvil om at kvinnen som tok målvaktspill til et helt nytt nivå, sitter på en type kompetanse som både klubber og forbund må kunne dra nytte av.

Men det spørs om det noen gang kommer en som er like god …