PLOVDIV, BULGARIA: 120.000 kroner i toppidrettsstipend. 40.000 i stipend fra Bergen kommune.

Resten av inntektene til livets opphold må Kristoffer Brun – en av verdens aller fremste roere – skaffe gjennom tømrerjobben der han driver et enkeltmannsforetak.

Man velger så definitivt ikke roing for å tjene seg styrtrik og kanskje gå av med en tidlig pensjon.

– Da jeg fikk stipendet på 40.000 kroner fra kommunen var det nok en del som så på de pengene som en dråpe i havet. For meg var det kjærkomne penger, understreker Brun.

30-åringen ror lørdag VM-finale i lettvekt dobbeltsculler sammen med sin makker Are Strandli (fra Stavanger) i bulgarske Plovdiv. Duoen har vunnet VM en gang tidligere (2013), og skulle de også vinne nå vil de ha hatt en drømmesesong med både EM- og VM-gull.

– Jobb er bra for hodet

Men et økonomisk løft gir det ikke.

– Det er ikke pengepremier i roing. Vi får en bitte liten medalje hver, sier Brun og viser med fingrene.

Bergenseren har sitt eget tømrerfirma. Her jobber han så mye som han må utenfor rosesongen.

– Man ønsker jo å komme opp i en anstendig årsinntekt. Jeg har leilighet i lag med samboeren, bil, og så har man jo et litt sært kosthold som koster litt ekstra, sier Brun.

– Men det er ikke synd på meg. Det er noe positivt i det at man må gjøre noe annet enn bare roingen. Jeg tror det er bra for hodet. Men selvsagt hadde det vært utrolig deilig om man ikke måtte ha en jobb ved siden av idretten, sier Brun.

Makker Strandli er journalist i Hegnar Media, der han er fast ansatt. Utenfor sesongen jobber han 100 prosent som journalist – i sesong redusert.

– Vi er ikke så flinke til å selge oss selv, jeg og Kristoffer. Vi er ikke typene til det. Men vi har noen sponsorer i «pipelinen» som vi håper og tror at det skal bli noe håndfast av, sier Strandli.

Skal bli enda bedre

Trass i at roing er alt annet enn en pengemaskin, klager ingen av dem. I stedet trekker de frem kameratskapet. Det at de får reise rundt og oppleve verden. Og ikke minst dyrker de målsettingen om å bli enda bedre.

– Nå har vi holdt på siden 2007. Jeg har en sterk og kanskje naiv tro på vårt eget potensial, og at vi fortsatt kan bli bedre. Lysten på å ta ut det potensialet trigger meg veldig. Så har vi det sabla gøy og er utrolig godt sammenspleiset, fremhever Brun.

– Jeg digger alt arbeidet vi legger ned for å nå målsettingene våre, supplerer Strandli.

KAMERATSKAP: Etter en pause fra idretten er Are Strandli (foran) tilbake i dobbeltsculleren med Kristoffer Brun, og det er tydelig at de trives sammen.
Bálint Czucz

Også Brun innrømmer at duoen sliter med å «selge seg selv» til potensielle sponsorer. Både Brun og Strandli fremstår som høfligheten selv, og de tar seg god tid til de fåtallige norske journalistene som er på plass i Bulgaria (to i tallet). Men det er seiglivet å skaffe nye inntekter, selv om de kjemper helt der oppe i verdenstoppen.

– En ting som jeg drømmer om er å fronte tømrerfaget. Yrkesfagene fortjener et løft – i dag er statusen til yrkesfagene stusslig. Kanskje det er et potensial der? undrer Brun.

Rastløs av A4-liv

Både han og Strandli er 30 år. Foreløpig er de enige om å satse frem til Tokyo-OL i 2020. Etter det kan det være slutt.

– Vi har sagt to år til, så er det foreløpig stopp etter det. Men vi har det så gøy med dette. Og i 2021 er det VM i Shanghai ...

Brun er klar på at han trives med det livet han lever nå, selv om det ikke er fett økonomisk.

– Jeg blir fort veldig rastløs av et vanlig A4-liv. Jeg kunne ikke hatt en vanlig kontorjobb, kommer det fra bergenseren.

Kontoret hans lørdag er det stilige roanlegget i Plovdiv. Det er meldt 30 graders varme i byen som ligger mellom hovedstaden Sofia og det nordlige Hellas. For den norske dobbeltsculleren er det kun gull som gjelder.

Oppnår de den målsettingen ligger det an til en brennhet gullfest etter en VM-uke der kroppen er blitt presset til det ytterste.