Sagt på en annen måte: Yngstemann er en av dem som kan bli europamester på 1500 meter. Og mellombror Filip er hans kvasseste konkurrent.

Hva er det aller villeste trener Gjert har fått til med sine sønner? Å få Jakob til å være en mulig gullvinner i senior-EM eller å få tre sønner i samme EM-finale? Det er så hinsides all fantasi, alt som skjer i denne familien, at det er vanskelig å finne uttrykk som dekker.

Tre medaljekandidater

Fredag kveld kan alle tre – Henrik, Filip og Jakob – kjempe om medalje på 1500 meter. Den som regnes som svakest av dem, eldstemann Henrik, er blant dem som kan få medalje uten at det kan regnes som sensasjonelt.

Så da betyr det vel at Filip (favoritt hos de fleste) og Jakob (nestfavoritt) kommer på plassene foran?

Nei, slik er ikke idretten – heldigvis, for da ville det ikke vært så morsomt å vinne. Det er så vanskelig å nå opp i de klassiske friidrettsøvelsene, også når det bare er snakk om EM, at vi egentlig burde være mer enn fornøyd med tre brødre i finalen, også utenfor seierspallen.

Om vi hadde betraktet dette for et par år siden. Men mye har skjedd.

Kommentator i Aftenposten, Ola Bernhus.
Vegard Grøtt

Men likevel – litt frykt

Det er umulig å tro at alle skal få det til å klaffe i samme finale. Vi har sett før at Henrik og Filip har fått ødelagt muligheter ved å bli stengt inne i feltet. Vi har sett Filips fall i semifinalen.

Vi har sett at alt kan skje. Men ikke det aller verste.

Skrekkscenarioet er at vi havner midt inni feltet 200 meter før mål og løper inn i hverandre. Så ligger det tre Ingebrigtsen-gutter på bakken, sier Henrik.

Uten å mene det. Men selv for en selvsikker Ingerigtsen-gutt kan det være lurt å minne om at uflaks kan ramme alle – og flere på en gang.

Men utenlandske eksperter og journalister snakker om muligheten for det motsatte, nettopp at alle tre kan vinne medalje.

Lett på tå

Vi journalister er ikke kjent for å bruke språket forsiktig, noen ganger nærmer vi oss norske kulturjournalister foran Melodi Grand Prix-finalen, men det er vanskelig å se for seg et språklig sammenbrudd denne gangen.

Ja, det kan skje at alle tre havner utenfor seierspallen, men ikke at alle tre svikter helt.

Pappa Gjert har vist seg som en mester i å dosere treningen – sønnene er alltid maksimalt forberedt, uten å være overbelastet.

Det vi så i semifinalen på 1500 meter, var tre gutter som var like lette i steget som i sine beste løp.

Henrik ikke like imponerende løpsmessig som Filip og Jakob, men likevel sprekere enn de fleste. Filip med sin svevende stil er favoritten, og han tenker kanskje: Slår jeg Jakob og Henrik, slår jeg alle.

Brødrene Ingebrigtsen: Filip, Henrik og Jakob.
Ørn E. Borgen / NTB scanpix

Bare vent

Så går det an å lete etter sure ord, mange liker det. Og da vil de påpeke at dette bare er et EM, VM er noe helt annet, da kommer afrikanerne stormende.

Visst er det slik, men kanskje ikke når de møtes i neste mesterskap. Filip er mer imponerende fysisk og teknisk enn de fleste av dem, kanskje alle.

Og Jakob har oppnådd tider som ingen, heller ikke afrikanere, kan konkurrere med.

Bare en av dem, kenyaneren Noah Ngeny, har oppnådd en slik 1500-metertid (3.31.18) som tenåring, og han var 19.

Bare en av dem har vunnet et internasjonalt mesterskap på denne distansen før fylte 20, kenyaneren Asbel Kiprop (OL 2008), også han 19.

Vi får slutte her. Det er likevel ikke mulig å sette presise nok ord på det Ingebrigtsen-gjengen presterer, i et land som gjennom årene har syntes det har vært overmåte stas bare å få med en eneste utøver i en mesterskapsfinale. Nå er det tre.

Brødre.