Tidenes beste OL for Norges del ble avsluttet i skam og skandale. Med en dopingsak ingen kan være upåvirket av.
Med Johann Mühleggs positive prøve har vi ikke bare fått en logisk forklaring på tysk-spanjolens nesten overmenneskelige prestasjoner i langrennsløypene i Soldier Hollow, vi har også fått stadfestet at det var grunnlag for vår smule skepsis til slike suverene enere. Slik rammer ikke Mühleggs juksemakeri bare ham selv, men idretten generelt og langrennssporten især.
Dette var avsløringen langrennssporten ikke tålte. Samtidig var det avsløringen vi alle ventet på, for slik er verden blitt etter at doping ble satt i system, at tvilen uvilkårlig vekkes. Vi er ikke uten videre villige til å godta at noen utøvere er i særklasse mye bedre enn andre utøvere, og mistanken mot Mühlegg har ligget som en vond verkebyll over Soldier Hollow. Det viser reaksjonene i etterkant av avsløringen. For det som det i går og i dag er blitt snakket høyt om, er nøyaktig det samme som det er blitt hvisket og tisket om i et par uker allerede.
Straffen for juksemakere som Johann Mühlegg må være knallhard. Mannen må miste alle sine gullmedaljer, for om det teknisk sett bare kan bevises at han har jukset seg til den ene av dem, vet alle at han har vært en bløffmaker, og iallfall vil mistanken hvile over ham til evig tid. Derfor vil det være respektløst overfor dem som har konkurrert på ærlig vis, og i strid med alminnelige menneskers rettsoppfatning, om Mühlegg drar hjem igjen fra Salt Lake City med noe som likner på olympisk heder og ære i bagasjen.
For Norge har det vært to fantastiske uker, men jeg merker på meg selv at dopingproblematikkens skygger er lange og mørke, og selv de ærligste prestasjoner lider under dette. Gleden over idretten, begeistringen over bedrifter og triumfer, over friske dueller, bragder og kunststykker blir redusert og forringet av denne idrettens forbannelse.
Jeg skrev ved lekenes innledning at det ville være naivt å tro at alle OL-utøverne er rene. Ved lekenes avslutning må det dessverre konstateres at det vil være naivt å tro at samtlige medaljer er blitt vunnet på ærlig vis. Det er grunn til å tro at flere har unnsluppet og jukset til seg medaljer de ikke fortjener, og slik ser det ut til at vi vil måtte leve med at det er. At noen tar sjansen og gjør seg til stakkarslige juksemakere, fordi mulighetene for gevinst skygger for risikoen for skam og fornedrelse.
Lekene i Salt Lake City er over, og det er bare i selve begrepet at illusjonen om toppidrett som lek fortsatt lever. De 19. olympiske vinterleker har også inneholdt et storpolitisk lite gufs fra den kalde krigens dager, og samlet sett er vi på en nesten bedrøvelig måte blitt minnet om hvor gravalvorlig eliteidretten i virkeligheten er.
Men idretten, også den olympiske, kommer til å overleve, slik den har overlevd kriger og skandaler og kriser og trusler og boikott ved en rekke tidligere anledninger. For idretten, tross alle dens skavanker og sykdomstegn, representerer en samlende kraft i verden, som jeg ikke er sikker på om det finnes så mange alternativer til.
