- Tør ikke ha store forhåpninger

- Jeg ville fortelle pappa og mamma at jeg skulle gjøre comeback før de fikk lese det i avisen. Pappa trodde ikke på meg. Og min venninne Janne Tuven bare lo av meg.

Mette Davidsen slurper i seg en slurk av smoothien. Klærne er moderne, håret er nyfrisert og solbrillene store. Damen som for noen år siden løp rundt på banen med mørkt kort hår, er nesten ikke til å kjenne igjen.

Skiftet frisyre
Og det var også meningen.

- Det var deilig å skifte frisyre slik at ingen kjente meg igjen. Plutselig var det ingen som hadde en formening om meg før de kjente meg, sier hun.

- Når jeg var i mediene ble folk plutselig interessert. Jeg skjønner ikke det. Folk skulle danse med meg på byen for å fortelle konen at de hadde danset med meg.

Mette Davidsen ler. Det gjør hun hele tiden.

Den rastløse 30-åringen tripper med føttene. Helgetur til Gulen venter. Der skal hun slenge seg utenfor høye fjell og dyrke hobbyen som paraglider.

- Jeg gjør ingen ting halvveis. Når jeg har bestemt meg for å gjøre comeback, så går jeg for det fullt og helt. Jeg satser alt på å rekke seriestarten. Og jeg kommer ikke tilbake for å være nummer femten i troppen, forsikrer hun.

Men skynder seg å legge til:

- Jeg er ingen ny Trine Haltvik.

Skal studerer på BI
Nå skal hun kombinere elitehåndball med studier på BI.

- Jeg har ingen utdanning. Det vil jeg rette på nå. Jeg har søkt en del jobber mens jeg har vært borte fra håndballen. Men jeg har stilet litt høyt. Som for eksempel markedssjefjobben i BT. Men det må du ikke skrive, ler hun.

Mette Davidsen brenner for håndballen. Og hun er takknemlig for sjansen hun nå får til å komme tilbake.

- Hadde noen sagt til meg for fire år siden at jeg skulle gjøre comeback i dag, så hadde jeg ikke trodd på dem.

Ballkunstneren debuterte på landslaget som 17-åring. Siden ble hun både verdensmester og europamester. Og har dessuten også VM-sølv, VM-bronse, EM-sølv og OL-bronse i samlingen. For fire år siden satte et totalt ødelagt kne en stopper for videre karriere på håndballbanen.

- Jeg måtte slutte. Ellers hadde jeg risikert et liv i rullestol. Alt var vondt. Det var vondt å ta på treningstøy. Det var skikkelig surt. Det verste var ikke å få velge når jeg skulle legge opp selv. Jeg ble aldri ferdig med håndballen.

- Jeg var deppet
Det tok flere måneder før reaksjonen kom. I starten nøt hun frihelgene og tiden hun hadde til overs. Men så kom skuffelsen for alvor.

- Jeg var deppet. Jeg fikk en del spørsmål om å være trener. Men det klarte jeg ikke. Det ville være for sårt å være en del av håndballen uten selv å kunne spille.

Hun var lei av media også, og nektet en stund å uttale seg.

Trening var et ork.

- Jeg klarte ikke å trene uten mål og mening, sier hun.

Da skuffelsen fikk lagt seg begynte Davidsen å jobbe. I eget firma. Deretter reiste hun alene som backpacker i Asia et halvt år. Og i det siste halvåret har paragliding stjålet mye av tiden.

- Jeg trenger å gjøre noe som jeg brenner for. Og det gjør jeg veldig for håndballen.

Håndballen sitter
- Men er kneet bra igjen nå?

- Nei. Men jeg driver og bygger det opp igjen. Det er den suksessfulle behandlingen av Kari-Anne Henriksen som har gitt meg nytt håp. Kanskje finnes det metoder nå som ikke fantes den gangen jeg la opp. Men jeg er ikke villig til å ofre helsen helt, sier Davidsen.

- Hvorfor prøver du igjen?

- Jeg fant ut at hvis jeg noen gang skulle gjøre comeback så måtte det bli nå. Jeg hadde angret hele livet hvis jeg ikke hadde prøvd.

Nå bor hun to minutter fra Haukelandshallen med samboeren.

- Vi har vært sammen i ett år. Han visste knapt hvem jeg var da vi møttes. Men han hadde hørt navnet sa han.

- Når vi er uenige i noe sier jeg bare «Er det du eller jeg som er verdensmester».

- Kan du bli like god igjen?

- Håndballen sitter i fingrene. Håndballforståelsen har jo ikke forsvunnet. Men om jeg kan bli like god som jeg var vet jeg ikke. Det tviler jeg litt på.