- Uten hjertestarter hadde jeg vært død, 18 år gammel

Det er ingen selvfølge at Carl Oscar Njåstad lever i dag. En treningsøkt i 1996 holdt på å ende mer enn kickboxingkarrieren hans.

- Hjertet bare stoppet, forteller Njåstad (33).

Han kan ikke huske detaljene. Fortsatt har han problemer med å skille hva det er han husker selv og hva han er blitt fortalt i ettertid.

- Det var helt forferdelig. En 18 år gammel gutt kunne dødd i armene våre. Vi fikk sjokk; han gikk jo rett i gulvet, forteller leder for Bergen Kickboksing Klubb, Steinar Trones.

Skyldfølelse

En som husker alt som om det var i går, er sparringspartner Johnny Bjorøy.

- Jeg følte jeg var den utløsende faktoren, det var jo jeg som sparret med ham da det skjedde, forteller han.

Vi måtte ta et dypdykk i klubbkassen, men vi fant ut at vi bare måtte ha hjertestarter.
Steinar Trones, Bergen Kickboksing Klubb Bjorøy var i det han kaller "flytsonen". Da de skulle ha pause, ble de to guttene enige om å fortsette i stedet. Kort tid etter traff Bjorøy treningskameraten i brystet.

- Han snudde 180 grader, gikk rett i speilet og falt så strak ut. Jeg kunne ikke tro det, jeg traff ikke så hardt. Jeg har delt ut tusenvis av slike slag, uten at folk er gått i gulvet av den grunn, forklarer han.

De skjønte fort at det var alvor. 18-åringen ble blåhvit og begynte å riste.

- Instruktøren hev seg ned på gulvet, åpnet munnen og sørget for frie luftveier. En annen satte i gang med hjertekompresjon, forklarer Bjorøy.

- Hva tenkte du?

- Han er død og alt er min feil. Det var helt jævlig, forteller han.

Reddet av hjertestarter

En av dem som startet gjenopplivingen var politi, en annen er i dag lege - kompetansen på førstehjelp var høy. Etter noen minutter kom ambulansen.

Les også

Trygg i Landåshallen

Mangel på hjertestartere på idrettsanlegg har engasjert. Nå ønsker private aktører å bedre sikkerheten.

Hele åtte støt måtte til for å få liv i tenåringen.

- Uten den raske reaksjonen og den kyndige hjelpen fra de rundt meg, hadde jeg nok ikke vært her i dag. De holdt det gående til ambulansen kom med hjertestarteren. Og uten hjertestarteren ville jeg vært død, 18 år gammel, forteller Njåstad.

Det er en episode ingen av dem rundt ham vil glemme.

- Jeg husker at de endelig fikk puls, og at noen kommenterte at 7–8 minutter uten oksygen kunne gå utover hjernen, sier Bjorøy.

Det gjorde det heldigvis ikke, og for Bjorøys del var det godt å få beskjed fra sykehuset at det ikke var slaget som forårsaket hjertestansen. Den ville inntruffet uansett.

Ikke redd

Njåstad trente med de beste og har tro på at han kunne nådd langt. Lillebror, Tor-Harald, har vært på landslaget, og kan skilte med flere NM-gull. Carl Oscar kom aldri skikkelig tilbake etter hjertestansen. Han velger likevel ikke å dvele ved det som kunne ha vært.

- Jeg kom ikke opp på det samme nivået, luften gikk litt ut av meg etter den episoden. Det var en enorm påkjenning.

Etter tre uker på sykehus hadde han treningsforbud i et halvt år. De klarte aldri å finne ut hva som forårsaket hjertestansen.

- Ble du redd for å trene?

- Nei. En kan ikke være redd for å leve.

Men dem rundt ham fikk seg en skikkelig vekker. Så fort det var mulig, gikk klubben til anskaffelse av egen hjertestarter. Det at ambulansen kom så fort som den gjorde, hadde de jo ingen garanti for.

- Dette skaffet vi oss med en gang det kom, så det kostet oss 30 tusen. Vi måtte ta et dypdykk i klubbkassen, men vi fant ut at vi bare måtte ha det. Alle instruktørene våre har hatt kurs, og det gir en viss trygghet, forteller Trones.

- Det bør være hjertestarter på de forskjellige idrettsanleggene. Når det gjelder finansiering, bør staten komme på banen. Man må ha en slik sikkerhet. Når det gjelder hjertestans, vet man ikke hvem som kan få det. Alle er i risikosonen, mener Njåstad.