ANNE H. TORP
Vi har kastet loss etter halvannen dag i Budapest. Nå har M/S «Kelleman» satt kursen mot Slovakia og Bratislava. Vi passerer Margaretøyen, en oase for friluftsliv og rekreasjon. Unger bader ved elvebredden, kanopadlere er på vannet, sykkelstiene er i flittig bruk. Forut ser vi frodige grønne løvskoger langs elvebreddene, skimter små landsbyer. Snart seiler vi gjennom Donaukneet. På vei vestover går vi fra leggen og oppover til kneet, der elven gjør en 90 graders sving.
Gjengen av nye og gamle venner nyter ettermiddagen på dekk.
- Elvecruise er en flott måte å oppleve nye steder på, samtidig som vi slapper av og koser oss. Her er stress et fremmedord, sier venneparene Sissel og Tore Hauge fra Bergen og Reidun og Bendik Sandsmark fra Moi i Rogaland.
De får følge av Venke Lauritsen og Bjarne Wasland fra Kristiansand, som synes det er spesielt spennende å oppleve relativt uvanlige reisemål, som turen gjennom Bulgaria og Romania. Om noen år vil kanskje alle dit.
Det gamle øst
- Vi ble positivt overrasket over Beograd. Så flott og moderne med hyggelige folk som er stolte av byen sin.
Tove og Thore Stavø fra Trondheim har funnet tonen med sine nye venner og fortsetter: - Vi hadde ganske store forventninger til cruiset og opplevelsene. Vi føler vi har fått et lite innblikk i det gamle øst, der mange fortsatt har det ganske ille. Om ti år er de kanskje der resten av Europa er i dag.
Alle åtte peker på at å reise fra øst til vest gir hele skalaen fra det fattigste via det stadig bedre til det velfriserte vi snart skal møte i Østerrike. De kan ikke få fullrost guidene på turen nok. Som oppkommer av kunnskap har de drysset informasjon over passasjerene.
Tettere på dagliglivet
Flere har vært på cruise før, bare Stavø en gang på elvecruise på Nilen. Forskjellen på hav- og elvecruise er stor, mener de åtte. Her kommer man tettere på naturen, livet og byene langs seilingsruten. På havgående cruise er det lite å se etter havnebesøk, aktiviteter og underholdning om bord blir en stor del av oppholdet. For ikke å snakke om køene ved matbordene.
- Her nyter vi et rolig liv med utsikt hele tiden. Ikke trenger vi være engstelige for å bli sjøsyke. Restauranten har plass til alle ved samme bordsetning, kø eksisterer ikke. Noen synes det blir for lite å ta seg til, sier Tove Stavø.
Høyt opp
Den som mangler spenning, kan bare stå opp til de underligste tider og følge skipet gjennom slusene. Flere timer kan det ta å frakte den 80 meter lange passasjerbåten opp eller ned og igjennom.
Ved Gabcikovo-demningen nær Bratislava skal vi opp 18 meter i en 300 meter lang og 33 meter bred sluse. 80-årige Gunnleiv Ødegård og konen Janina er på beina i firetiden i grålysningen for å få med seg vannmassene.
Den pensjonerte Bryne-bonden er levende opptatt av kreftene som får oss til å flyte opp. Men å seile gjennom Jernporten mellom Romania og Serbia via en 100 kilometer lang naturlig kløft i fjellene, er det mektigste han har opplevd. Hydroelektriske anlegg og et avansert slusesystem, samt demninger som løfter vannstanden 30 meter, gjør turen til stor beundring over menneskelig oppfinnsomhet.
Tidlig morgenkaffe
- At det er mulig å skape noe så genialt, slår Ødegård ut med armene. Morgenfuglene konstaterer at vi er trygt gjennom den langt mindre dramatiske Gabcikovo-slusen. Nå er de klar for morgenkaffe i salongen, servert hver morgen klokken seks.
Syvsoverer risikerer å leve farlig på Donau-cruise. Her står man tidlig opp. Og når natten smyger innpå, er det fristende å la gardinene være og heller nyte panoramautsikt over dunkle bredder og Donaus krusninger der «Kellerman» fosser motstrøms. Så slår man øyene opp om morgenen og ser forskrekket rett opp i naboens frokostbord. Cruisebåten vår har i løpet av natten lagt til ved neste stoppested, side ved side med flere andre cruiseskip.
Aldri alene
På Donau er du aldri alene. Her går lasteskip, cruiseskip og hurtigbåter i stødige ruter. Vi vinker og hilser til hverandre, vi har jo Donau felles, uansett ærend.
Vårt ærend akkurat nå er ikke annet enn å nyte den frodige Wachaudalen. Gjengen av nye og gamle venner har overblikket fra dekk. Etter avstikkeren til idylliske Melk og Dürnstein er vi på vei til Wien, reisens stopp.
Vi konstaterer at selv ikke her, i vindruenes og aprikosenes dal, er Donau blå. Johann Strauss «An der Schönen Blauen Donau» er vakker og udødelig på grunn av musikken, ikke fargen. Donau er brun og grå fra begynnelse til slutt. Ikke skitten, men full av gråbrun kalk som virvles opp fra elvebunnen.
Men alltid like vakker.
