HAN MØTER OSS med seige stavtak i tidlig vintersnø under Skogshorn (1728 moh.) i Hemsedal. Som en hamsunsk Pan driver han gjennom løssnøen, på lange og brede treski vi syntes var antikvariske allerede på 80-tallet. De solide støvlene, modell «Det svenske forsvaret», har han festet til skien med en tempobinding, som gir oss assosiasjoner til vår ungdoms Kandaharbinding. Den rødfalmete anorakken i «oilskin» er preget av vær og vind, Gore-Tex er den i hvert fall ikke. Gamasjene er solide og går nesten helt opp til knærne, og på ryggen henger en velbrukt, anatomisk sekk av seilduk. Hårsveisen er pigg, anno 1955, men håndtrykket er fast og smilet bredt. Han er 70 år i disse dager, men det skulle du ikke tro.
– Nordmenns trang til et liv i friluft er veldig rotfestet. Noe av det dummeste vi nå gjør, er å tilrettelegge for all verdens moderne aktiviteter som idretten og turismen i fellesskap mener folk bør bedrive i Guds frie natur. Kravstore nordmenn krever enda bedre «trikkespor» i skiløypen, og ønsker fine stier i skog og mark hvor vi kan gå i lakksko om vi vil. Dessuten er vi helt i klørne på drevne markedsførere som i økende grad preker et modernitetens evangelium. Utstyr som var «in» i fjor er ut i år.
DEN TIDLIGERE kjemiingeniøren var etlet til å bli bryggerimester på Toten, men i stedet ble han en høyfjellets og friluftslivets yppersteprest. Med base i Hemsedal har han gjennom 40 år lært over 15.000 nordmenn å ferdes sikkert I fjellet, sommer som vinter. Hele tiden har han vært en ivrig forkjemper for den uberørte natur. Som en fjellets og naturens guru og filosof, taler Faarlund ofte Roma midt imot, ikke minst turismens forkjempere, som han synes mest tenker kroner og øre. Samtidig er han en ihuga motstander av fargerikt og trendy sportsutstyr. Derfor er det mange som kaller Nils Faarlund en bakstreversk naturfantast. Det bryr han seg ikke om.
FOR NOEN ÅR SIDEN tok han over farsgården på Skreia, men han er fortsatt nært knyttet til Hemsedal, hvor han kurser enkeltpersoner og grupper i hvordan man mestrer fjell og vidde.
Han fører oss til det lille eldhuset han overnatter i når han er i Hemsedal. Det ligger ved foten av Totten, og vi får vel nesten kalle det skjebnens ironi at hans ringe krypinn befinner seg under et fjell som med alle sine heiser, skitrekk, nedfarter og «afterski» er blitt denne bygdens kommersielle tempel.
– Hemsedal har dessverre pådradd seg et dårlig rykte, men det er slik det blir når markedsførerne med folkevalgt velsignelse får ture frem. Målet deres er å få flest mulig gjester - fortrinnsvis ungdom - i hotellsengene, og da blir det fest og bråk.
Han børster av skiene, og setter dem opp etter husveggen. Fra der vi står kan vi ikke se alpinbakkene. Det er kanskje like greit.
RUNDT OSS har vi skog og fjell. Ikke ett menneske er å se.
– Dette med nordmannens evige trang til natur, er ikke det egentlig overdrevent?
Faarlund tar poenget. Sier at for 20-30 år siden var han bekymret på friluftslivets vegne. Men to store undersøkelser, en i 1987 og den siste i 2001, viste at Ola nordmann fremdeles er nært knyttet til skog og mark. Og vi er eneste land i verden med en egen stortingsmelding om friluftsliv. Dessuten har vi allemannsretten (fra 1959), og det er bare Sverige som har noe tilsvarende. Faarlund synes vi er utrolig privilegerte.
– Men du er altså imot tiltagende kommers i naturen og at alt turliv må tilrettelegges?
– Ja, jeg mener scooter- og maskinpreparerte trikkespor, helitransport og risikosport, for eksempel med fjøl (snowboard) ikke er galt i seg selv, men det har ikke noe med friluftsliv å gjøre. Dette er misbruk av natur, og noe mange driver med for å vise seg frem. Risikosport er en altfor lettvint måte å risikere livet på. Friluftsliv, derimot, - er et langsomt liv, der det ikke er om å gjøre å komme frem, men være underveis.
– Forklar det for en ungdom!
– Det er ikke lett, jeg vet det. Som så mye annet i vår moderne verden, er også det som kan kalles risikosport medieskapt. Vi tror det er svære greier, men det er egentlig marginalt. Det er for noen få i aldersgruppen 14 til 25.
– HVORFOR HAR DU så mye imot at friluftslivet blir lagt til rette for folk?
– Hør, her er en offentlig definisjon på friluftsliv: det er opphold i friluft med tanke på miljøskifte og naturopplevelse. Den definisjonen kjøper jeg.
– Når det er sagt, reagerer jeg mot det kommersielle trøkket som turlivet nå utsettes for, først og fremst representert av turismens forkjempere, som ønsker flest mulig besøkende til sine attraksjoner. Når mange samler seg på ett og samme sted, oppstår slitasje.
– Dessuten mener jeg at oppkjørte løyper og merkede stier skaper et heseblesende jag. Ofte vil egosentrisk trening erstatte naturopplevelse. Det oppstår konkurranse. Den som blir forbigått, kjenner seg som taper, noen fordi de ikke har det rette utstyret. Dette rammer først og fremst barn og kvinner. En viktig ting til: jeg ser stadig at utenfor løyper og stier, opptrer turfolk som en sammensveiset gruppe; i løypen blir de individualister og konkurransemennesker i fargerike kondomdresser. De er ikke lenger i stand til å se skjønnheten i naturen, men er mest opptatt av å komme seg fortest mulig frem.
– HVA SYNS DU om Den Norske Turistforening, som tar på seg moderne klær for å lokke folk til fjells?
– DNT er også blant dem som lar seg lure av medienes dyrking av det spektakulære, det ungdommelige og trendy. De inviterer oss til heseblesende «base camps» i populære fjellområder, men jeg nøler ikke med å kalle den slags for tivoli i fjellet. DNT tror det er dette som må til for å være i tiden, som det heter så smukt.
– Jeg mener DNT i dag er med på å skape en unaturlig interesse for bragder og skalper. For enkelte mennesker er det er viktig å kunne fortelle at de har vært her og der. Sånn tankegang er fremmed for meg, det gir meg en følelse av at naturen reduseres til et spørsmål om attraksjoner. Besseggen er et stygt eksempel på dette. Når så mange mennesker går eggen bare for å ha den som en skalp i beltet blir slitasjen så stor at den nylig ble taksert til over seks millioner kroner.
– DU MENER ALTSÅ at vår økte velstand er en fare for det gammeldagse turlivet?
– Ja, fordi vår moderne levemåte har skapt en kullsviertro på at teknikken løser alle problemer. Dette fører i sin tur til en fremtidsoptimisme som det i og for seg ikke er noe galt i, men den gjør oss til et lett bytte for markedsførerne. De har et lett spill når de skal overbevise oss om at den jakken du kjøpte i fjor er umoderne. Årets modell er selvfølgelig mye bedre, og alt dette fører i sum til at du føler du må forandre identitet. Det du gjorde i fjor, holder ikke i år, og du må vise omverdenen at du gjør noe i naturen som ikke andre gjør. Du gjør naturen til en kulisse der poenget er å vise seg frem. Gjerne med å risikere livet gjennom å kjøre offshore, eller hoppe ut i fallskjerm fra en bergnabb. Målet er å prestere. Dette tar jeg avstand fra.
– Særlig er ungdom utsatt for markedspresset; for dem er det logoen som teller. Likevel er jeg ikke spesielt bekymret for denne gruppen. Vi må tåle at de prøver og feiler innenfor friluftslivets mange muligheter, og hvis de ikke har lagt av seg en heseblesende stil når de er kommet et stykke ut i 20-årene, så vil de rett og slett brenne ut etter hvert.
– DU GIR STADIG uttrykk for at vi lar oss lure av reklamen?
– Det er en kjepphest. Altfor mye moderne sportsutstyr er uegnet når de utsettes for påkjenninger og ikke stelles ordentlig. Selv foretrekker jeg bomull fremfor Gore-Tex og tåler å være umoderne.
– Men når mye av de klærne og utstyret du vender tommelen ned for er så uegnet til bruk i norsk natur, hvordan forklarer du da at de selger så godt?
– Med selvlureri. Hvis du kjøper en jakke og bukse til 5-6000 kroner med den rette logoen, vil du nødig innrømme at du har gjort noe dumt. Har du kjøpt noe som har den rette logoen, skal det litt til at du vender det nord og ned.
– Til slutt, Faarlund, hvordan liker du å bli kalt en sta naturfilosof?
– Greit nok for meg. Jeg er også vant med at noen mennesker setter likhetstegn mellom filosof og tulling. Jeg stiller to krav til dem som holder i hevd det norske friluftslivet: De må være modige og dyktige.
Nils Faarlund er begge deler.
