Ut på arkitektur

Trollstigen, Hardanger og Rondane. Lofoten, Senja og Sognefjellet.

Det beste av fjord, fjell og kyst, rett og slett. Fra i dag er de vakre, elskede veistrekningene "Nasjonale turistveger".

Aldri hørt om, sier du? Vel, helt uten at du merket det er det norske veikartet tegnet på nytt. Prestisjeprosjektet har pågått i atten år, og skal vare til 2020.

Det har en prislapp på 3,4 milliarder kroner. (En knapp milliard mindre enn operaen, men ok, ikke akkurat småpenger), og resultatet 240 arkitekttegnede prosjekter i sytti kommuner. Utsiktspunkter, rasteplasser, parkeringsplasser og toalettanlegg langs veiene; statens mål er at moderne arkitektur skal underbygge naturopplevelsene i vårt nærmeste ferieland.

- Et veldig rikt land

- Vi måtte gå over snø to ganger for å komme frem til utkikkspunktet! En opprømt Stefan Scarpat fniser over den eksotiske opplevelsen. I anledning den norske sommeren har arkitekten fra Zürich tatt på topplue. Sammen med sin kone Silvia Spörri reiser han seks uker i Norge. Bobilen står lydig parkert i Åndalsnes, mens de to cruiser nedover svingene på Trollstigen i en liten loppe av en Fiat.

Turistvei-prosjektet holder høy kvalitet, mener arkitekten. Han er her for første gang, kjente ikke til prosjektet på forhånd - men har fått med seg flere av attraksjonene.

- Du kan se at Norge er et veldig rikt land. Dette er noe ikke alle land kan unne seg. Ellers er vi først og fremst begeistret for vannet vi ser over alt, og de røde og gule gamle husene langs veiene, sier arkitekten.

Natur vs. kultur

I veikanten, oppe ved Trollstigens nye besøksenter, prøver Rune Longva å overleve de insisterende turistbussene. Longva har vært ansvarlig for oppmåling og plassering av besøkssenteret på platået. Mye har vært utfordrende underveis, mener han.

- For eksempel kan man spørre seg hvor mye det er riktig å gripe inn i og endre naturen.

Det nye glass- og betongbygget duver som en flytende isbre mellom steile, sunnmørske fjelltopper. Også midt på sommeren er det omgitt av snø. Til vinteren vil det dekkes helt. Til våren smelte frem igjen. Longva har kommet til en konklusjon:

- Bevares, vi har så mye natur at vi vasser i det. Det er bra at vi deler den med andre.

Arkitekturpolitikk i praksis

Per Ritzler, ansvarlig for presse og internasjonale kontakter i Nasjonale Turistveger, innrømmer at prestisjeprosjektet er temmelig dårlig kjent blant nordmenn flest. Han ser likevel lyst på livet:

- Det er veldig godt etablert i arkitekturkretser og internasjonalt. Og når spektakulære attraksjoner som Trollstigen ferdigstilles, blir flere og flere kjent med det i Norge også.

- På nittitallet tapte vi terreng i den internasjonale kampen om turistene. Dette ville vi stoppe. Vi ville få flere turister hit, få dem til å bli lengre, og dermed styrke bosetting og næring i distriktene. Nasjonale turistveger er det beste eksempelet på regjeringens ambisjon om en statlig arkitekturpolitikk. I utlandet tror de knapt det de hører, ler Ritzler. Apropos: selveste Jonas Gahr Støre skal være en stor fan, og har beskrevet prosjektet som "dristig" og med "internasjonal arkitektfaglig anerkjennelse". Det mangler ikke på ambisjoner for dette prosjektet.

- Penger er en forutsetning, men gir ikke automatisk et godt resultat, påpeker Ritzler. Han mener Nasjonale turistveger nå bygger Norges omdømme utenlands.- Redaksjonell omtale internasjonalt er verdt utrolig mye, sier han. Dette er tyske Volker og Inge May gladelig med på å bekrefte. De oppdaget prosjektet i et tysk magasin.

- Det var grunnen til at vi kom hit. Denne leken mellom natur og kultur ville vi få med oss. Å se natur og arkitektur utfylle hverandre, sier ekteparet, som før de pensjonerte seg jobbet med landskapsarkitektur. Norgesturnéen i anledning Volkers 80-årsdag styres etter Nasjonale Turistveger. Med på turen er også sønnen Ulrich May og hans partner Joachim Wold. Paret hadde lenge drømt om å se arkitekturprosjektet, da pappas bursdagsfeiring fikset biffen. Ulrich mener prosjektet vil dra mange turister til Norge.

- Man kan selvsagt diskutere om det er ok å gjøre naturen tilgjengelig for flere, men jeg mener at man her tross alt setter naturen først, og så kulturen, sier han. Han er svært begeistret.

Heldige

- Vi skjønte jo at vi var heldige. At Vegvesenet lot yngre krefter prøve seg på de store naturrommene, var fantastisk. De ga oss et stort ansvar.

Bergensarkitekten Sixten Rahlff var ung og lovende da han og kollegene på 3RW ble plukket ut til å tegne attraksjonene i landets kanskje mest spektakulære og fotograferte natur. Ørnesvingen og Flydalsjuvet ved Geiranger var ingen dårlig karrierestart. 40 arkitekter og landskapsarkitekter fra inn- og utland ble engasjert til oppgavene. Prosjektet i Flydalsjuvet skapte rabalder og protester. Ny arkitektur i gammel natur gjør gjerne det. Dét lever Rahlff godt med.

- På Ørnesvingen kan det nå være tusen turister samtidig, og det er likevel trygt. Før vi begynte var det verken gjerder eller fortauer der. Det var livsfarlig. En av utfordringene videre vil bli vedlikeholdet. Ørnesvingen i Geiranger besøkes av 700 000 mennesker på tre-fire måneder. Det er en helt ekstrem bruk. Vi er i ferd med å bli verdens park og naturreservat. Turistvei-prosjektet er et av de tydeligste svarene på omveltningene vi står overfor, sier arkitekten, som ikke er redd for å gripe inn i de naturlige smykkene.

- Vi har alltid kultivert og temmet naturen i Norge. Disse stedene har ikke vært urørt natur. Den nye infrastrukturen er på en måte en forlengelse av det. Den tegner et nytt kart over Norge. Utenom Operaen er dette det klart mest omtalte og anerkjente norske byggeprosjektet i utlandet. Dette skal være i fremste av samtidsarkitektur, ikke etterligninger eller nostalgi. Her har Norge vært et foregangsland, mener Rahlff. Sammen med 3RW har han også laget to utkikkspunkter ved Atlanterhavsvegen og et do i Hardanger. En bro på Gamle Strynefjellsveg er på vei, - og arkitekten er ikke fullt så ung lenger.

Nye arkitekter og nye tanker skal koples på Nasjonale turistveger i arbeidet mot 2020, da alle 240 prosjekter skal være avsluttet, forteller Per Ritzler.

- Vi går nå mer og mer over i vedlikeholdsfasen. Vi bygger oss større og større fallhøyde, sier Ritzler, og humrer litt når han forteller om en illsint svenske som hadde kjørt den vakre strekningen over Sognefjellet. Om han nøt synet av Jotunheimen eller det grønne brevannet, vites ikke.

-Men da han kom ned av fjellet, var den flotte doen vi har bygget der stengt. Da ble han så rasende at han skrev et illsint brev til Statsministerens kontor og klaget.