– Her, sier guiden, ligger det cirka ti døde pr. kvadratmeter.

Til tross for stekende sol, går det kaldt nedover ryggen. I New Orleans er de døde aldri langt unna.

Vi har spasert gjennom byens festkåte hjerte, French Quarter, hvor hodeskaller gliser fra hver eneste souvenirsjappe. Nå står vi i St. Louis Cemetery #1, evighetens mest ærverdige adresse. En miniversjon av byen utenfor, med uryddige gater og hus i alle fasonger.

DØD FOR SALG: T-skjorter, smykker, masker og plakater er bare noen av de dødsrelaterte souvenirene for salg i French Quarter. Fra tid til annen avsløres det også ulovlig omsetning av menneskelevninger her.
Erik Fossen
– Jeg tror New Orleans ubevisst spiller opp assosiasjonen til død for å trekke turister til byen, sier Ryan Seidemann, antropolog og assisterende statsadvokat i Louisiana.
Erik Fossen

Siden 1788 har man muret de døde inne her. I stedet for å grave likene ned i sumpjorden, med fare for at vannet brakte dem til overflaten igjen, bygget fornemme familier egne mausoleer.

Husene ble malt i samme friske farger som familievillaene inne i byen, men i dag er slitasjen påfallende. Likevel er de fleste i jevnlig bruk og kan ta imot ett nytt lik i året.

Guiden Robert peker på et lite bygg og forklarer:

– Dette er som en leirgryte for lik, det kan bli nærmere 150 grader på innsiden.

I løpet av det første året råtner kisten bort og bløtvevet bakes til aske. Beinrestene sopes ned i kjelleren, så er graven klar for nestemann.

Bare slått av Elvis

Turistene fotograferer ivrig. Kirkegårdene utgjør en stadig viktigere del av New Orleans' identitet og turistnæring. St. Louis #1 er så populær blant turister at den katolske kirken kun slipper inn organiserte guider med følge.

GRÅTENDE BARN: Gravplassenes statuer av sørgende barn og engler har ofte tårer i øynene, forklarer Robert Earley-Clark under omvisning i St. Louis Cemetery #1. I virkeligheten består kommer tårene av kondens i det fuktige Louisiana-klimaet.
Erik Fossen
LEVNINGER: Høy vannstand og dårlig vedlikehold gjør at menneskelige bein og skaller ofte kommer til overflaten, som dette hoftebeinet i fattigslige Holt Cemetery.
Erik Fossen

Robert leder oss videre til den nest mest besøkte graven i USA, kun slått av Elvis Presleys hvilested. I et smalt hus ligger Marie Laveau, en kreolsk dame beryktet for sin heksekunst.

Siden 1800-tallet har legenden om voodoo-dronningen vokst og mange tilber henne som en helgen. Ved graven finner man offergaver som hårnåler, sigarer og rom.

– Noen gjør et lite ritual her: De tar et steg tilbake, snur seg tre ganger og bukker eller neier. Det skal hjelpe på kjærlighetslivet.

OFFERGAVE: Etter sin død i 1881 har Marie Laveau fått status som byens egen voodoo-dronning. I USA er det bare Elvis Presley som får flere besøkende ved graven enn henne. Nesten hver dag legges det nye gaver foran det lille hvite bygget i St. Louis Cementery #1.
Erik Fossen

Filmstjernens siste hvilested

En som har gått svært langt for å komme nær Marie Laveau er skuespilleren Nicolas Cage. I 2007 overtok Hollywood-kjendisen hennes gamle hus.

Senere kjøpte han også ett av de mer oppsiktsvekkende gravstedene i St. Louis #1. Nå står vi foran det: En kritthvit pyramide med påskriften «Omni Ab Uno», latin for «Alt fra én».

– Cage ble advart om at Laveau-huset hadde brakt ulykke for alle tidligere eiere, men blåste av det, sier Robert.

– Ulykken kom imidlertid til Cage gjennom kemneren, som slo ham konkurs og solgte unna huset. Nå legger folk igjen pengegaver her, selv om Cage ikke er død ennå.

CAGES SISTE HVILE: I denne tre meter høye pyramiden i St. Louis Cemetery #1, New Orleans eldste kirkegård, kan filmstjernen Nicolas Cage tilbringe evigheten.
Erik Fossen
CAGES SISTE HVILE: I denne tre meter høye pyramiden i St. Louis Cemetery #1, New Orleans eldste kirkegård, kan filmstjernen Nicolas Cage tilbringe evigheten.
Erik Fossen

Fest ved graven

Cage har aldri forklart hvorfor han kjøpte mausoleet. Kanskje ønsker han seg en siste reis utenom det vanlige. New Orleans er kjent for sine såkalte jazzbegravelser.

Etter å ha fulgt den døde til graven med bøyde hoder og sørgemusikk, slår man takten om og danser gjennom gatene. Du trenger ikke å ha kjent den døde for å bli med i the second line, den festende folkemengden som følger i de sørgendes fotspor.

SISTE DANS: En ekte jazzbegravelse er ikke lett å komme over. En lokal fotograf tok dette bildet fra gravferden til K-Boo, et 24 år gammel drapsoffer, i bydelen Tremé.
DEREK BRIDGES

Få turister får oppleve en slik begravelse, noen er jo nødt til å dø først. Nå til dags ser man imidlertid ofte second line-parader i andre festlige sammenhenger, også. Kanskje er det derfor enkelte nå gjør selve begravelsen til et stort skue. Med nye balsameringsteknikker kan nemlig den avdøde settes på utstilling, som del av et diorama inspirert av personens liv.

Musikeren Lionel Batiste møtte sine gravferdsgjester lent til en lyktestolpe, mens sosietetsdamen Mickey Easterling satt på en hagebenk med et glass champagne i hånden. En annen kvinne tilbrakte sin egen begravelse sittende med en ølboks i neven, iført en trøye fra fotballaget New Orleans Saints.

IMAGEBYGGING: De siste tiårene har New Orleans’ kremmere virkelig lært seg å utnytte byens uvanlige relasjon til døden. Allerede på flyplassen møtes man av musiserende dauinger.
Erik Fossen

Når de døde flyter av gårde

– Det er en higen etter det ekstravagante i kulturen rundt død her, sier Ryan Seidemann, antropolog og assisterende statsadvokat i Louisiana.

– Begravelsen er en feiring av den avdøde, i stedet for den puritanske sorgen man ser i resten av landet.

LEVNINGER: Høy vannstand og dårlig vedlikehold gjør at menneskelige bein og skaller ofte kommer til overflaten, som dette hoftebeinet i fattigslige Holt Cemetery.
Erik Fossen
PRAKT OG PRESTISJE: Det storslåtte mausoleet til Besthoff-familien er typisk for Metairie Cemetery, en nyere kirkegård i utkanten av New Orleans.
Erik Fossen

Seidemann ser også mindre lystige sider av døden. Forfall, vandalisme og oversvømmelser gjør at levninger ofte havner på avveie.

OVERTRO: Mange besøkende risser inn bokstavene XXX for å tekkes åndene i St. Louis Cemetery #1. Guiden Robert Earley-Clark mener det skyldes misforstått overtro og ikke har noe med ekte voodoo å gjøre.
Erik Fossen

Sommerens storflom ødela mer enn 500 graver.

Seidemann og kollegene jobber hardt for å få kister og lik på rett plass igjen, vel vitende om at Louisiana stadig har et svart marked for hodeskaller og menneskebein.

Senest i høst ble en selvutnevnt heks dømt for å ha formidlet levninger, mens to butikker i French Quarter ble tatt i å selge hodeskaller. Først i senere år er slik handel blitt fullstendig ulovlig, til gjengjeld selger souvenirbutikkene ifølge Seidemann stadig flere hodeskalle-effekter.

– Jeg tror New Orleans ubevisst spiller opp assosiasjonen til død for å trekke turister til byen, sier han.

Formene forandrer seg, men dansen med de døde fortsetter.