Det er uunngåelig at alkohol på politiske møter blir tema
etter Venstre-saken i Suldal. Alle som har vært på et landsmøte, eller et
årsmøte i en interesseorganisasjon eller et parti, møter alkohol i en eller
annen form, mengde eller farge. Slik er det også på jobbseminarer, ledersamlinger,
kurs og konferanser. Deltakerne hygger seg med en bedre middag og noen gode
glass. Det er en del av pakken.
DET ER TEMA tema som fortjener debatt,
for alkoholbruk ved slike anledninger har mange sider. Når det blir for mye av
det gode, reduserer det for eksempel utbyttet av samlingen dramatisk. Det vet
alle som har prøvd. I tillegg vet vi at overdreven alkoholbruk i jobbsammenheng
er skadelig for arbeidsmiljøet. Ting blir sagt som burde vært usagt, relasjoner
kan skades som må være sunne og friske. Det er en av grunnene til at
alkoholbruken mange steder er kraftig redusert ved slike anledninger. En
moderne bedriftsledelse bruker ikke titusenvis av kroner på samlinger uten
faglig utbytte, og det er få som argumenterer for at fylleslagene har noe i en
arbeidssammenheng å gjøre.
MEN SOM VENSTRE-SAKEN, og flere
andre saker, dessverre har vist oss, kan det bære aldeles galt av sted innenfor
disse rammene. Vi leser og hører om det som skjer i de politiske partiene, men
slik skjer naturligvis andre steder også. Partier og andre frivillige
organisasjoner skiller seg imidlertid fra de fleste bedrifter og arbeidsplasser
på særlig ett område: i organisasjonene møtes tenåringer og voksne i alle aldre
på tilnærmet like fot. De diskuterer sammen, de krangler med hverandre, de
spiser sammen og de drikker sammen. De fester sammen, og det er noe av styrken
til disse organisasjonene. Slik blir avstanden mellom de nye unge og de erfarne
eldre mindre, noe alle lærer mer av.
BAKSIDEN AV dette i utgangspunktet
positive forholdet er at det kan misbrukes. Og det blir misbrukt. Vi har sett
flere eksempler på at voksne utnytter yngre medlemmer og tillitsvalgte i
politiske partier. Nå får vi også historiene om partimedlemmer som opplever
drikkepress og ubehag på møtene.
Da er det fristende å hente frem alkoholen som den store
syndebukken. Og det er åpenbart: et dårlig personlighetstrekk blir neppe bedre
eller lettere å håndtere med alkohol. Men saken forviller seg ned i feil spor
hvis den triste historien fra et hotellrom i Ryfylke ender i en alkoholdebatt.
FOR DEN, og lignende
historier, handler ikke dypest sett om alkohol. Uavhengig av om loven definerer
handlinger som kriminelle, så handler det opplagt om moral og om menneskesyn.
Det kan også vise seg at det dreier seg om en partiorganisasjons evne og vilje
til å ta tak i skadelige personligheter. De finnes på de fleste store
arbeidsplasser, i enhver organisasjon av en viss størrelse, og i partier. Men
de finnes også i kirkesamfunn og andre religiøse samfunn, der alkohol ikke er
et element overhodet. Også der misbrukes tillitsfulle ungdommer, også der får
personer uten sperrer herse med medmennesker.
DERFOR MÅ DEBATTEN handle om mye mer enn at det i dette tilfellet ble konsumert
alkohol. Et alkonekt på partimøter løser ikke den grunnleggende utfordringen.
Det store flertallet av partiaktivister ville jo aldri sine villeste drømmer,
eller drøyeste alkorus, vurdere å ha sex med en tenåring. De ville i enda
mindre grad komme på at de kunne benytte anledningen til å forgripe seg på
noen. Det er rett og slett ikke en drift vi skal ta for gitt finnes – for den
gjør i de aller fleste tilfeller ikke det.
NÅR SLIKE SAKER dukker opp, er det
et poeng å lete etter et mønster i forkant. Har den det gjelder vist tegn på å
agere i denne retningen tidligere? Har han problemer med å styre en vanskelig
personlighet når han drikker? Hvis svaret er ja, har det lenge vært lederens
plikt å arbeide for at ingen risikerer å bli rammet av personen. Det gjelder i
alle typer organisasjoner, ikke bare i partier. Men partier og frivillige
organisasjoner opplever kanskje at de har færre verktøy enn en vanlig
arbeidsgiver har. Hele organisasjonen bygger på at den klarer å tiltrekke seg
så mange som mulig. Kvantitet er vel så viktig som kvalitet, om ikke viktigere.
Like mye som alkoholservering på møtene må partiene diskutere sin interne
kultur: tar vi tak i personer som har en adferd som kan skade andre? Finnes det
erfaringer og personlighetstrekk som gjør at personer må tas kraftig tak i,
eller kastes ut av organisasjonen, før det går galt? For et parti vil det være
mer skadelig å ha en notorisk tafser og nachspieljeger gående rundt, enn å ha
en politisk dissident sittende og rope på møtene.
Som på arbeidsplasser må partier og organisasjoner ha ledere
som gjør også den jobben. Partiledelsen må utvikle en kultur som ikke
aksepterer tafsing, overgrep, sjikane eller respektløshet overfor andre. Da kan
de kanskje slippe å bruke uker på å gråte fordi det gikk så fryktelig galt.
