FRANK M. ROSSAVIK

— Tja. Kaffen er billigere nå, bøkene er dyrere ...

Slik svarer Winfried Helbig når jeg mot slutten av samtalen spør om han er lei seg for den tyske gjenforeningen. Men han er ikke blant dem som lider av «ostalgie», nostalgi for den tapte Tyske demokratiske republikk (DDR).

— I DDR hadde alle jobb og var integrert i samfunnet, blant annet i kooperativer. Det er borte nå. Men de som svermer for DDR må ha glemt hvor autoritær staten var, at den mot slutten var bankerott og at alt forfalt, sier Helbig.

Mot DDR-regimet

I 1989 var Helbig DDR-borger og med på demonstrasjonene som gikk inn i tysk historie. Utover høsten utviklet de såkalte fredsbønnene i Leipzigs Nikolaikirche seg gradvis til stadig større regimefiendtlige demonstrasjoner - hver mandag. Den siste og største fant sted 9. oktober. Regimet hadde mobilisert tusenvis av politifolk og Stasi-agenter. Folket stilte i et uvisst antall. Noen hevder det var 120.000. Helbig mener det var 70.000, høyst 80.000. Uansett et enormt antall på gaten mot et diktatur. Men de ventete sammenstøtene uteble.

— Politifolkene var like redde som oss. Og regimet hadde ingen klar ledelse i en situasjon der partisjef Honecker var syk, forklarer Helbig.

Demonstrantene ropte det nå berømte slagordet «Wir sind das Volk!» - vi er folket! Tre dager senere gikk Honecker av. En knapp måned derpå røk Berlinmuren. Og så gikk det jo slag i slag.

— Vi som var ved Nikolaikirken 9. oktober 1989 visste ikke hvor nær vi var enden på regimet, og slett ikke at murens fall var like om hjørnet. Vi kjempet for et bedre DDR, ikke for gjenforening, forteller 54-åringen.

... mandag igjen

I fjor høst var Winfried Helbig med på å gjenoppstarte mandagsdemonstrasjonen i kjølvannet av fredsbønnen som pastor Christian Führer har drevet ufortrødent siden 1983. Nå rettet demonstrasjonen seg mot Gerhard Schröders regjering og dens «Sozialabbau» - nedbygging av velferdsstaten.

Det første året tok ingen utenfor Leipzig notis av den relanserte mandagsdemonstrasjonen, men for noen uker siden ble den plutselig et hett politisk fenomen og fikk avleggere over hele landet.

Nå truer den kanskje Gerhard Schröders politiske liv, men bare kanskje.

For selv om Nikolaikirche i går var nær full under Christian Führers fredsbønn - som i grunnen handlet vel så mye om økonomisk politikk - talte jeg ikke flere enn knapt 4000 i demonstrasjonstoget.

Slikt tar ikke knekken på en hardhaus som Schröder, selv om slagordet «Wir sind das Volk» gjallet igjen.

Ser Winfried Helbig egentlig noen parallell mellom 1989 og 2004?

— Ja, i alle fall en: Perspektivløsheten. Vi så ingen fremtid i DDR. Det samme gjelder nå. Schröder river bort det sosiale sikkerhetsnettet, og ingenting tyder på at vi får nye jobber til gjengjeld slik han lover, svarer han.

Sosial urettferdighet

Christian Führer har en annen tilnærming, der han har kastet prestekjolen og stiller i demonstrasjonstoget i dongeriantrekk og med en plakat med påskriften «Sosial rettferdighet for alle»:

— Nei, det er ingen paralleller. Vi levde i et diktatur, nå lever vi i et demokrati. Mandagsdemonstrasjonen er ingen nostalgisk øvelse. Vi forholder oss til dagens problemer, og de handler om sosial urettferdighet, sier Führer, før han rives bort fra BTs utsendte av et av flere fremmøtte tv-team.

Hertha Eichstädt var på gudstjenestene, men sto over demonstrasjonen. Hun deltok ikke i 1989, men det gjorde alle hennes tre døtre.

— En gang måtte jeg hente en av dem i fengselet midt på natten. Stasi hadde innbrakt henne fordi hun sto ved Nikolaikirche med et tent stearinlys. Hun var 16 den gangen, forteller Eichstädt.

Akademikeren er nylig blitt pensjonist etter aldri å ha vært arbeidsløs. Likevel sympatiserer hun med alle uten jobb i det tidligere DDR. De fem østlige forbundsstatene har nær 19 prosent arbeidsløshet, mot 8,5 prosent i vest. Derfor ber hun mot «en feilslått politikk».

Misfornøyd med alt

I går kveld forelå ingen oversikt over hvor mange som hadde deltatt i til sammen 223 varslete demonstrasjoner over hele Tyskland. Men enkelttall tydet ikke på at oppslutningen steg sammenliknet med nivået de siste to mandagene - rundt 140.000.

Hertha Eichstädt kan lett forklare hvorfor demonstrasjonsbølgen ikke ser ut til å ta av.

— Vi vet jo at høyrepartiene i opposisjon vil føre den samme politikken, kanskje enda mer aggressivt.

Det var vel også derfor mange demonstranter bar en T-skjorte med påskriften: «Ich bin mit der Gesamtsituation unzufrieden», jeg er misfornøyd med hele situasjonen.

MANDAGSDEMONSTRASJON: I Leipzig startet «opprøret» mot DDR-staten i 1989. I Leipzig startet mandagsdemonstrasjonene mot Gerhard Schröder.<br/>Foto: MICHAEL BREXENDORFF