Journalistene var i ferd med å avslutte sitt ukentlige redaksjonsmøte da de hørte det som hørtes ut som fyrverkeri utenfor døra, forteller Leger. Hans instinktive refleks for å gjemme seg reddet livet hans, mens andre ble sittende som forsteinet da de ble skutt.

Mannen så ut som et medlem av spesialstyrkene: — Han var maskert, kledd i svart og han holdt våpenet med begge hender, sa Leger til radiokanalen France Info.

Han ropte ut navnet Charbo, som sjefredaktøren Stéphane Charbonnier kalte seg, og som hadde hatt livvakt fra politiet siden han fikk trusler for sine karikaturtegninger av Muhammed.

Kruttlukt

— Og så begynte skytingen, lukten av krutt, tilfeldigvis kastet jeg meg ned bak et bord, og han så meg ikke. Noen få sekunder, så var alle på bakken, sa han og la til at mannen skjøt rundt seg på alt og alle.

Han trodde et øyeblikk først at det hele var en spøk, siden Charlie Hebdo-teamet var spøkefugler, men virkeligheten sank fort inn da lukten av krutt trengte gjennom. Hjelpeløs krøp veteranjournalisten sammen bak bordet.

— Jeg så de andre på gulvet, lyden av eksplosjoner, og plutselig var det stille. En lang stillhet, fortsatte han.

Så hørte han fottrinn og skjønte at mennene var på vei tilbake. Han hørte ham snakke, og forsto at det dreide seg om to væpnede menn.

— Jeg trodde de skulle lete rundt i rommet etter folk som ennå var i live, men rommet var for trangt med alle likene på gulvet, og de gikk igjen.

Blod overalt

Da kysten var klar, og andre som ikke var truffet, kom til for å hjelpe kollegene, ble han sittende mens han holdt hånden til bladets webadministrator.

— Jeg så masse blod, jeg så halve redaksjonen på gulvet, jeg så redsel, sa han.

— Jeg vet ennå ikke hvordan jeg greide å slippe unna i live.

Noen av Frankrikes mest kjente tegnere var blant de ti som ble drept i det rommet, blant dem Charb og hans livvakt. En rengjøringsassistent ble skutt i resepsjonen og en politimann utenfor, og elleve ble såret, fire av dem alvorlig.

— Det skjedde så fort, det er ennå ikke gått opp for det lille teamet som er igjen, hva som skjedde, sa Leger som forteller om en tett gruppe kolleger som jobbet med humor, som nå er nesten utryddet i angrepet.

- Skyter ikke kvinner

En annen medarbeider, frilanseren Sigolène Vinson, som var kommet for å være med på det ukentlige møtet, sier også hun trodde hun ville bli drept da skytingen startet.

Hun sier hun kastet seg ned på gulvet og krøp på alle fire for å gjemme seg bak en delevegg, men at en av terroristene fikk øye på henne og grep henne i armen mens han pekte på hodet hennes med våpenet sitt.

Men i stedet for å trekke i avtrekkeren, sa han at hun ikke ville bli drept fordi hun var kvinne, forteller hun til New York Times.

Hun benekter meldinger om at hun har sagt at mannen ba henne konvertere til islam, lese koranen og dekke seg til. I stedet snakket han til henne med rolig stemme:

— Ikke vær redd, ta det med ro, jeg skal ikke drepe deg. Du er kvinne. Men tenk over hva du gjør, for det er galt, forteller hun at han sa.

Deretter snudde han seg og ropte til den andre: «Vi dreper ikke kvinner, vi dreper ikke kvinner». Men det var likevel det de gjorde, de drepte Elsa Cayat, en av magasinets spaltister.

Løp for å advare

En annen journalist, Julien Beaupé, var nettopp gått ned for å ta en sigarett da de maskerte mennene kom inn i bygningen. Kollegaen hans løp opp for å advare, og de som rakk det, gjemte seg og låste dørene mens de væpnede mennene løp rundt på leting etter møterommet.

Da en sykebil kom, ba ambulansefolkene ham og et par andre kolleger hjelpe til.

— Det var et skrekkscenario, det var et komplett blodbad. Det var så mange mennesker på gulvet, så mange livredde mennesker gjemt under bordene som ikke turde røre seg, sa Beaupé. Men på møterommet var det enda verre:

— Vi prøvde å se bort fordi det var en sjø av blod, vinduene var skutt og det var glass overalt, sa han.

Da de to mennene forlot bygningen, ropte de «Allahu akbar» mens de løp mot bilen sin og skjøt enda en politimann, et scenario som ble filmet av en av journalistene som gikk opp på taket der han skrudde på kameraet sitt.