Sorry, Jeff Bridges. Det blir ikke noen Oscar på deg av dette her. Ikke på dataanimatøren som laget den stivkjakete, usynkrone yngre utgaven av deg, heller.

Men du verden for en film dette kunne vært hvis filmskaperne hadde lagt ned like mye arbeid i skuespill og historie, som i visuelle effekter. Enkelte scener fra den digitale verdenen er så praktfulle, actionfylte, sofistikerte og lekre at man nesten glemmer slette skuespillerprestasjoner og en grautete historie kokt sammen av godt påkomnne ideer fra PC-spill, spedd ut med religiøse motiver (Skaperen, sønnen og frelseren), og halvsmarte tjuvlån og referanser til andre filmer både i og utenfor sjangeren.

Men som eventyr fungerer det. I alle fall i de eventyrlige sekvensene.

«Tron: Legacy» er en oppfølger til Steven Lisbergers «Tron» fra 1982. Også der spilte Jeff Bridges rollen som Kevin Flynn, en verdensledende videospillutvikler som forsvinner inn i datamaskinens elektroniske verden.

20 år senere — i 2010-utgaven - får sønnen Sam (Garret Hedlund) signaler om at faren eksisterer, ett eller annet sted. Han oppdager den gamle arbeidsplassen hans og dermed også hemmeligheten, og trekkes selv inn i det digitale universet der faren holdes fanget og store kamper har utkjempet seg - både mellom det onde og det gode, mot den intelligente «urbefolkningen» som har vært utsatt for tilnærmet tilintetgjørelse, og på den gladiatorliknende spillarenaen.

Spørsmålet er: Kan Kevins onde kopi Clu tilintetgjøres? Og er det mulig for Sam, faren og den vakre, tapre krigeren Quorra (Olivia Wilde) å komme seg ut i realitetenes verden?

Som nevnt: Her er noen solide irritasjonsmomenter og mye å glede seg over. Til sistnevnte hører også Michael Sheens androgyne Castor/Zuse, og finurlig gjennomførte detaljer - som Kevins leilighet i cyberspace og bruken av 1990-tallsmusikk og Eurythmics «Sweet Dreams» i øyeblikket før Sam forsvinner inn i matrisen.

BRITT SØRENSEN

Enig med vår anmelder? Si din mening her.