Det skjedde uten av verken daværende statsminister Kjell Magne Bondevik eller Stortinget fikk noen informasjon.

Daværende statssekretær i Forsvarsdepartementet, Gunnar Heløe, sier saken ikke fikk noen tung vurdering. Det var ikke politisk kontroversiell.

— Det måtte vite at enhver involvering i USAs rakettforsvar var kontroversiell, sier Marit Nybakk, som da ledet Stortingets forsvarskomité.

MENS FORSVARSDEPARTEMENTET jobbet aktivt for at norske selskaper skulle få innpass i det amerikanske rakettforsvaret, mente departementets politiske ledelse at saken var så uviktig at de ikke engang vurderte å informere Stortinget.

En rekke dokumenter Bergens Tidende har fått tilgang til viser Forsvarsdepartementets rolle som pådriver i saken. Blant annet at salget av en norsk rigg til om lag 440 millioner kroner kom i stand etter kontakt mellom regjeringen Bondevik og den politiske ledelsen i Pentagon i USA.

Også statsministeren ble holdt utenfor. Avtalen og alle forhold rundt den er ukjent for daværende statsminister Kjell Magne Bondevik.

– Jeg kan ikke huske å ha blitt forelagt en sak om dette, men forutsetter at Forsvarsdepartementet har handlet i tråd med politiske vedtak og gjeldende retningslinjer, sier han.

Heller ikke Bondeviks statssekretærer og rådgivere på Statsministerens kontor kan huske en slik avtale eller et slikt samarbeid.

Dermed er det mulig at Forsvarsdepartementet holdt avtalen med Boeing og USA hemmelig for regjeringens øverste sjef. Det underbygges av at en rekke sentrale statsråder i regjeringen heller ikke har hørt om dette.

- DETTE VAR IKKE tema på noen møter i regjeringen jeg deltok i, sier Venstres partileder, Lars Sponheim.

Han deltok også jevnlig på møter i regjeringens sikkerhetsutvalg, som blant annet behandler saker av stor sikkerhetsmessig betydning.

Forsvarsdepartementet gjorde mer enn å legge til rette for norsk industri gjennom å kontakte USA. De sørget også for at Boeing fikk godkjent kjøpet av plattformen som gjenkjøp eller gjenytelse for Norges kjøp av fregatter, trass i at disse ble og blir bygget i Spania.

Forsvarsdepartementet vil i dag ikke svare på hvorfor kjøpet av en plattform til USAs rakettforsvar ble koblet til gjenkjøpsavtaler for fem spanskbygde fregatter. De vil heller ikke svare på andre spørsmål om plattformsaken. Etter flere dagers betenkningstid skriver departementet i en e-post at «når det gjelder spørsmålene om beslutninger som ble fattet under Bondevik II-regjeringen, viser vi til representanter for denne».

For vel syv år siden inngikk Norge en avtale med verftet Izar i Spania om bygging av fem nye, supermoderne fregatter til det norske sjøforsvaret.

Verftet har senere byttet navn, først til Bazan, så til Navantia.

Det var ingen liten kontrakt, ikke minst fordi fregattene blir utstyrt med nye helikoptre, samt topp moderne våpensystemer fra amerikanske Lockheed Martin.

Fregattavtalen er den til nå største forsvarskontrakten Norge har inngått med utenlandske produsenter.

For å få kontrakten måtte det spanske verftet inngå en omfattende gjenkjøpsavtale.

HOVEDREGELEN ER AT Norge krever gjenkjøp for 100 prosent av kjøpesummen. Det er ment som en kompensasjon for kontrakten.

En gjenkjøpsavtale forplikter leverandøren til å handle varer og tjenester i Norge og av norsk industri for minst det samme beløpet som kontrakten lyder på.

For det spanske verftet, og dets underleverandører, har det betydd gjenkjøpsavtaler for om lag 11 milliarder kroner.

Dette er ordninger politikerne er opptatt av, fordi det gir arbeidsplasser i Norge, og særlig i verfts- og våpenindustrien.

Gjenkjøpsavtalene har flere ganger vært tema i Stortinget, ikke minst fordi norsk industri har vært svært misnøyd med det spanske gjenkjøpet. Like fullt roste forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) nylig avtalen med Spania og det spanske verftet:

«Gjennom denne avtalen har mer enn 200 norske bedrifter fått tilgang til det spanske markedet. Både den spanske leverandøren av fregattene, Navantia, og spanske myndigheter har arbeidet hardt for å oppfylle Navantias gjenkjøpsforpliktelse», sa hun.

Strøm-Erichsen formidlet et inntrykk av at det var det spanske markedet som hadde åpnet seg for norsk industri, men markedet Moss Maritime kjempet for å komme inn i var et helt annet. Der ble gjenkjøpsavtalen som ble inngått ved kjøp av fregatter brukt som brekkstang for norsk industris innpass i det amerikanske rakettforsvaret.

Bergens Tidende avdekket i går at det norske selskapet Moss Maritime bidro til utviklingen av rakettforsvaret i USA i årene 2000-2003, og at de solgte oljeplattformen «Moss Sirius» til Boeing. Plattformen inngår i USAs rakettforsvar, og er plassert i Alaska med verdens kraftigste radar av sitt slag på dekk.

VED ÅRSSKIFTET 2001/2002 holdt samarbeidet mellom Boeing og Moss Maritime på å skjære seg på grunn av manglende formelle avtaler i USA.

Derfor tok Moss Maritimes administrerende direktør, Per Herbert Kristensen, pennen fatt for å skrive et brev til Forsvarsdepartementet og statssekretær Gunnar Heløe (H). Dette brevet bidro til Forsvarsdepartementets engasjement i saken.

Kristensen skrev at «det vil hjelpe vår sak» hvis amerikanske myndigheter får vite at det vil være «positivt i forhold til gjenkjøpsavtaler og forsvarssamarbeide, hvis Moss Maritime får kontrakten for den flytende radarplattformen».

Kristensen ønsker ikke å kommentere saken, og viser blant annet til at brevet «ikke er offisielt». Han stiller seg undrende til at Bergens Tidende har en kopi av brevet.

Kristensens innspill fikk Forsvarsdepartementets ledelse til å aksjonere og kontakte Pentagon. Det skjedde trass i at norske politikere gjentatte ganger uttrykte bekymring over USAs planer om et rakettforsvar. Bekymringen rettet seg ikke minst mot at ABM-avtalen om rustningskontroll ville ryke hvis USA realiserte sitt rakettforsvar.

DAVÆRENDE STATSSEKRETÆR , Gunnar Heløe, sier at departementets engasjement «var ren kommersiell drahjelp».

— Det er erfaringsmessig nødvendig for industrien i veldig mange sammenhenger, ikke minst i forhold til USA. Støtten ble gitt for at de skulle få innpass på et prosjekt i USA. Vi visste at det ikke ville være spesielt lett uten hjelp fra norske myndigheter, sier Heløe.

— Og dette ble ikke sett på som problematisk?

— Nei, dette var ikke gjenstand for noen tung vurdering. Det ble ikke sett på som problematisk i det hele tatt.

— Vil det si at saken heller ikke ble vurdert politisk?

— Så vidt jeg husker, gikk den ikke over mitt nivå i det hele tatt.

— Så forsvarsminister Kristin Krohn Devold ble ikke informert?

— Jo, hun ble alltid informert. Hun kjenner jo hva som går inn og ut av departementet og har det politiske ansvaret, men vi tok ingen tung diskusjon om dette. Det ble ikke sett på som en kontroversiell sak, sier Heløe som likevel legger til at han «ikke kan forsverge at jeg diskuterte saken med statsråden».

— Er det ikke underlig at dette ble vurdert som uproblematisk, all den tid det skjedde parallelt med at ABM-avtalen var i ferd med å bli sagt opp?

— Det ble ikke vurdert sånn, sier Gunnar Heløe.

Daværende forsvarsminister Kristin Krohn Devold (H) har ikke besvart henvendelser fra Bergens Tidende.

SELV OM KROHN DEVOLD utviklet et nært og nesten vennskapelig forhold til hauken Donald Rumsfeld, var det til Rumsfelds statssekretær i Pentagon, Peter Aldridge, Forsvarsdepartementet henvendte seg.

Materielldirektør Leif Lindbäck skrev i et brev som er journalført i september 2002:

«Vi refererer til tidligere kommunikasjon mellom representantene for våre to regjeringer vedrørende bidrag fra norske selskaper til Deres nasjonale program for rakettforsvar». Han uttrykte glede over at Boeing-selskapet hadde signert en avtale om å bruke den nybygde norske plattformen «Moss Sirius» i rakettforsvaret.

Lindbäck viste deretter til at Moss Maritime og Boeing diskuterte muligheten av at Boeing engasjerer Moss i den neste fasen med betydelig modifisering og oppgradering for å gjøre plattformen klar til bruk i det nasjonale rakettforsvaret.

«Fra mitt ståsted er dette en meget positiv utvikling», skrev Lindbäck som også viste til at det ble diskutert å gjøre en stor del av dette arbeidet på et norsk verft.

Materielldirektør Leif Lindbäck henvendte seg på ny til statssekretær Peter Aldridge i desember 2002:

«Som du kanskje husker, så arbeider det norske selskapet Moss Maritime nært med Boeing om USAs program for et nasjonalt rakettforsvar. Forretningssamarbeidet resulterte nylig i en kontrakt for kjøp av den nybygde, halvt nedsenkbare plattformen «Moss Sirius» for bruk i programmet».

Lindbäck ba i brevet USA vurdere om ikke norske selskaper kunne bli invitert til å være med på anbudskonkurranse for det arbeidet som skal utføres på plattformen. Lindbäck påpekte at Boeings nye programledelse ikke var innstilt på dette, og at planen nå var å taue plattformen fra Norge til USA tidlig i april 2003.

LINDBÄCK UNDERSTREKET AT Norge, gjennom ambassaden i Washington, hadde sørget for å få til et møte mellom Moss Maritime og direktør Martin i Missile Defense Agency den 19. desember. Det betyr at også utenrikstjenesten og Norges ambassade i Washington har vært involvert i saken. Det er med andre ord ingen tvil om at Forsvarsdepartementet kjempet hardt for at norsk industri skulle få bidra mest mulig til utvikling av plattformen og rakettforsvaret.

Kort tid senere var det oberst Ole Maalen i Forsvarsdepartementet som henvendte seg til USA. Boeing var mottaker av brevet. Nå var det tydelig at Moss Maritimes ønske om å koble gjenkjøpsavtaler med kjøpet av plattformen hadde fått gjennomslag. Det var riktignok ikke uproblematisk å få en plattform bestående av 15.000 tonn stål, bygget i Russland, godkjent som «norsk»:

Oberst Maalen skrev at «gjenkjøp er definert som transaksjoner som kompenserer for Norges kjøp av forsvarsmateriell fra utlandet. Derfor er kjøpet av den sjøbaserte plattformen fra Moss Maritime Arctic åpenbart ikke en transaksjon som lett kan defineres som gjenkjøp».

Men konklusjonen var like fullt positiv, under forutsetning av videre norsk medvirkning i rakettforsvaret:

«Hvis kjøpet gjennomføres som planlagt, godkjenner vi gjenkjøpskreditt for avtalen», het det, men det var betinget av en kontrakt for videre arbeid på plattformen og som «involverer norsk industri», skrev Maalen.

Ekspedisjonssjef Fridthjof Søgaard opplyser i en e-post at «Forsvarsdepartementet godkjente krediteringsforslaget fra Boeing i 2003. Kravet var på 34 millioner dollar. Denne gjenkjøpskreditten ble byttet mot Izar’s (nå Navantia’s) forpliktelse i Norge, som en del av gjenkjøp fregatt».

Denne kontakten, disse avtalene og transaksjonene, som viser at regjeringen og norsk industri har vært dypt involvert i viktige deler av arbeidet med USAs rakettforsvar, kan altså regjeringssjef Kjell Magne Bondevik ikke erindre å ha hørt om. Heller ingen organer på Stortinget ble informert om avtalen som gjorde Norge til en aktiv medspiller i utviklingen av USAs rakettforsvar.

— Hvorfor ble ikke Stortinget informert?

— Det ble ikke engang vurdert, slik jeg husker det. Dette var ikke politisk kontroversielt, sier Forsvarsdepartementets daværende statssekretær, Gunnar Heløe.

Den oppfatningen blir ikke delt av alle.

— Dette er oppsiktsvekkende! Forsvarsdepartementet måtte vite at enhver involvering i USAs rakettforsvar var kontroversiell, og at opposisjonen på Stortinget var skeptisk til våpenprogrammet, sier daværende leder av Stortingets forsvarskomité, Marit Nybakk (Ap).

Bilder:

Brev fra FD til P. Aldridge 10. september 2002 - to sider

Brev fra FD til P. Aldridge dok1 s1/ Brev fra FD til PAldridge dok1 s2

Brev fra FD til P. Aldridge 19. desember 2002 - to sider

Brev fra FD til PAldridge dok2 s1/ Brev fra FD til PAldridge dok2 s2

Brev fra FD til Boeing 24. februar 2003 - to sider

Brev fra FD til Boeing s1/Brev fra FD til Boeing s2