PIERRE COLLIGNON

Krigen i Irak splittet EU på midten.

Tilhengerne av krigen skrev debattinnlegg i avisene for å støtte USA, mens Frankrikes president, Jacques Chirac, anklaget EUs nye medlemmer for å ha «kastet bort en god anledning til å tie». USAs forsvarsminister, Donald Rumsfeld, helte bensin på bålet ved å si at bare «det gamle Europa» gikk imot den amerikanske politikken.

Når president George W. Bush i dag møter sine europeiske venner, er situasjonen annerledes.

Minner om Irak-krisen kan stadig ødelegge stemningen i den europeiske familien, men EU greide raskt å finne sammen om noen felles holdninger etter krigen. Selv om enigheten er litt overflatisk, er det nok til å unngå de verste konfliktene.

Supermakten kan altså ikke benytte en «splitt og hersk»-strategi overfor Europa. Man kan tvert om snakke om at USAs og ikke minst George W. Bush' politikk har fått EU-landene til å finne sammen — i erkjennelse av at de mister enhver sjanse til innflytelse hvis de krangler innbyrdes.

I de store konfliktene som i dag truer samholdet over Atlanteren, kan det nok være nyanseforskjeller i EU. Men landene lar seg ikke lenger dele i et «nytt» og et «gammelt» Europa.

Det er ikke bare Frankrike og Tyskland som ønsker å oppheve EUs våpenembargo mot Kina. Selv et USA-vennlig land Storbritannia er klar til å trosse supermaktens advarsler for å fjerne eksportforbudet.

EU-samholdet er like sterkt i striden om Irans atomprogram. Her fører Tyskland, Storbritannia og Frankrike forhandlinger med det iranske prestestyret - og de tre er sammen med resten av EU enige om å kreve større amerikansk støtte i forsøkene på å finne en fredelig løsning.

EU-landene står også sammen i en rekke oppgjør med USA om økonomi, handel, og høyteknologi.

Kriser får ofte EU-landene til å øke sin integrasjon. I 1990-årene førte europeernes manglende evne til å stanse etniske renskninger på Balkan til utvikling av en forsvarsdimensjon i EU. Irak-striden for to år siden satte fart på utviklingen.

Det er ingen tvil om hvem som er supermakt. Det er USA, og ikke EU, som oftest setter dagsordenen. George W. Bush har greid å få motstrebende europeere med på at det må arbeides for politiske reformer i Midtøsten. Men det betyr ikke at USA kan diktere sin vilje, som tilfellet var under Den kalde krigen.

Europeiske land er ikke lenger så avhengige av amerikansk beskyttelse, og derfor tør flere innta selvstendige standpunkter. Det er ikke nødvendigvis lik «Vestens ende», men det betyr at forholdet mellom USA og Europa må bli mer likeverdig, hvis alliansen over Atlanteren skal forbli relevant. I Europa håper en at nettopp den erkjennelsen får USAs president til å snakke så pent om samarbeidet med Europa i disse dager.