Det mener professor Øyvind Østerud ved Universitetet i Oslo. I går innledet han på et seminar på Christian Michelsens Institutt (CMI) som satte et kritisk søkelys på den norske engasjementspolitikken.

— En grunn til at vi ikke har fått en kritisk debatt om den norske bistandspolitikken er at Frp har fått monopolisere kritikken. Mange som kunne ha kommet med fornuftig kritikk, har latt være, for ikke å bli satt i bås med Frp. Det er et problem, sier Østerud til BT.

- Pressen har sviktet

Misforhold mellom det folk tror og realitetene har bidratt til at bistanden har stått svært sterkt i norsk opinion. Østerud mener også pressen har sviktet sin kritiske rolle. - Bistand er blitt en kvasiradikal sak, og en rekke utøvere fra stat, organisasjoner, medier og forskning har vært en pressgruppe som blokkerer for motforestillinger. Den politiske retorikken har også forsterket det norske selvbildet som «humanitær stormakt».

200 milliarder til u-hjelp

Østerud trekker frem at siden Norge begynte med hjelp til India tidlig på 1950-tallet er det gitt nærmere to hundre milliarder kroner i u-hjelp, uten at noen kan vise til noe særlig positiv utviklingseffekt.

— Du påpeker også at det har vært lite forskning om effekten av u-hjelpen?

— Ja, og det er svært påfallende i forhold til omfanget av bistanden. Men det viser at det verken i Forskningsrådet eller blant bevilgende myndigheter har vært noe sterkt ønske om å få frem kunnskap om effekten. Det ville kunne bli oppfattet som sand i maskineriet.

Ny misjonsånd

Østerud bruker begreper som «den nye misjonsånden» og «nesten nykoloniale ambisjoner» for å karakterisere den norske engasjementspolitikken.

— Vi ønsker å skape verden i vårt bilde. Politikerne snakker om å bygge velfungerende stater i u-land. Og utviklingsminister Erik Solheim har sagt at vi skal ha nulltoleranse for korrupsjon i disse landene. Dette er en sterk demonstrasjon av gode hensikter, men også en urealistisk retorikk. Av de 14-15 meglingsoppdrag Norge har vært inne i, er det bare i Sør-Sudan vi kan si at det har gitt varige resultater.

Østerud peker på at det i 2007 gjennom UD bevilges 21 milliarder kroner samlet til bistand, fred og forsoning, og spør samtidig hva slags bidrag dette gir til verden. Virker engasjementspolitikken etter hensikten?

Direkte skadelig

— På mikronivå finnes det nok prosjekter som har hatt positiv effekt, mens andre har vært direkte skadelige. Ett eksempel er det totalt mislykkede prosjektet ved Turkana-sjøen i Kenya, som skadet kvegdriften, skapte tørkeproblem og marginaliserte den tradisjonelle befolkningen.

— På makronivå er det vanskelig å måle effekten, men det er rimelig å anta at den er liten. Kina og andre land i Asia har opplevd stor vekst uten bistand, mens flere afrikanske land som har mottatt mye bistand har hatt direkte tilbakegang.

Bistandens forbannelse

Flere studier har vist at bistand kan bidra til å understøtte en statsbærende elite, bidra til statlig forfall, gjøre vekstfremmende reformer unødvendige og finansiere korrupsjon. Dette kaller Østerud bistandens forbannelse. Store bistandssummer har gått med til å understøtte korrupte og undertrykkende regimer i Kongo (Zaire), Rwanda, Angola, Mosambik, Uganda, Kenya, Zimbabwe, Sierra Leone, Kamerun og en rekke andre land i og utenfor Afrika.

— Giversystemet forsterker og sementerer bistandsforbannelsen. Alt handler om innsats, ikke om å måle virkningen. Det magiske målet om en prosent av BNP er helt sikkert skadelig. Men i Norge har slik kritikk magre kår. Her står en nasjonal selvforståelse på spill.

— Det er også mye vi ikke vet om fredsbygging. Men det er ganske sikkert skadelig å bygge velfungerende stater gjennom støtteaksjoner utenfra, sier Østerud.

STRINGER/ZIMBABWE