Amira mener et av de største problemene for den palestinske motstanden i dag er en splittet befolkning.

— Noen ønsker en væpnet intifada, noen ønsker en ikke-voldelig. Noen ønsker en tostatsløsning for Palestina og Israel, noen ønsker én felles stat, forklarer han.

I de palestinske områdene har det tidligere vært to opprør som har vært betegnet med det arabiske ordet intifada. Amira var bare 16 år gammel da den første startet i 1987. En intifada som ikke besto av våpen, men et samlet folk, ifølge ham selv.

I dag er 43-åringen direktør ved Popular Struggle Coordination Committee (PSCC), en organisasjon som ønsker å bruke andre midler enn våpen for å bekjempe okkupasjonen.

Drar i ulik retning

Han er også leder ved ungdomssenteret i flyktningleiren Aida i Betlehem og kanskje først og fremst aktivist. En av storfamiliene i flyktningleiren Aida er et godt eksempel på splittelsen i befolkningen som Amira snakker om.

Den 17 år gamle datteren i huset liker ikke Palestina og vil aller helst flytte til Europa.

— Jeg er kjemperedd for at Hamas skal komme hit og tvinge meg til å gå med hijab, sier hun.

De to søskenbarna hennes på 10 og 12 år vil begge gå ut i gatene og kaste stein.

— Men nå er vi ikke gamle nok, forteller de.

Storebror tror på fred

Yngstemann har lyst også til å bruke våpen fordi det virker bedre enn stein. De er begge enige i at de alltid har hatet Israel.

Men mens de to guttene vil slåss, sier storebror på 19 at han tror på fred.

— Jeg jobber i Israel og har mange jødiske venner. Jeg vil ikke delta dersom det kommer en tredje intifada, forteller han.

Da griper mor inn.

— Selvfølgelig skal du krige, da kommer du til paradis senere, roper hun til sønnen.

Sinne og frustrasjon

Men det er ikke bare splittelsen Amira er bekymret over. For selv om han mener at folkelig, ikke-voldelig motstand er den riktige veien å gå, vet han at sinnet i befolkningen er stort.

— Slik som situasjonen er nå, tror du folk er klar for ikke-voldelig motstand?

— Nei, svarer Amira raskt, men føyer til at det ikke er fordi de tror på det å drepe, men fordi den siste ukens hendelser har skapt mye sinne og frustrasjon.

Bilder av barn og hele familier på Gaza som har blitt offer for Israels motangrep mot Hamas tikker inn. Flere hundre er blitt skadet, og dødstallet stiger stadig etter at Israel startet «Operation Protective Edge» tidlig tirsdag morgen.

— Hvis noen gir disse ungdommene våpen nå, så vil de bruke dem, forteller han.

Henter inspirasjon

Munther har et veldig tydelig bilde av hvordan han vil at den neste intifadaen skal se ut, og understreker at intifada er mer enn demonstrasjoner og sammenstøt.

— Under den første intifadaen hadde alle en rolle. Skolene var stengt, men lærerne underviste hjemme - det er intifada. Når soldatene gjorde nattraid, gjemte vi oss før. Nå gikk vi ut i gatene for å vise at vi ikke er redde - det er intifada.

Videre drar han frem aksjoner som boikott av israelske varer, planting av trær, bønn på offentlig sted og en generell tilstedeværelse som gode eksempler på motstand.

Han mener den første intifadaen var den beste opplevelsen for palestinerne.

- Oslo-avtalen en katastrofe

— Fordi vi var forente og vi visste hvilken retning vi ønsket å gå. Men til syvende og sist var den en katastrofe fordi den endte med Oslo-avtalen. Lederskapet vårt ville plukke frukten før den var moden, forteller Amira.

Som for så mange andre er ordet Oslo for Amira forbundet med tap av landområder og fraskrivelse av vannressurser. Oslo-avtalen skulle bare være midlertidig og delte Vestbredden inn i område A, B og C, der sistnevnte er underlagt fullstendig israelsk kontroll og utgjør i overkant av 60 prosent.

Målet var at kontrollen over området sakte, men sikkert skulle overføres til den palestinske selvstyremyndigheten, men det har så langt ikke skjedd.