«A los que noe estan, no los olvidamos! A los que noe estan, no los olvidamos! Til dem som ikke er, vi glemmer dere ikke».

Taktfast lover madrilenerne å huske. Huske dem som bare et halvt døgn tidligere brutalt døde og ble lemlestet i den verste terroristaksjonen hittil på europeisk jord.

Ansiktene viser alle slags uttrykk. Sinne, sorg, tristhet, oppgitthet og fortvilelse. Noen er i tårer, andre stirrer tomt foran seg. Og en og annen forsøker å utnytte situasjonen til å fremme egne ekstreme politiske synspunkter. En arm løftes i nazihilsen, men reaksjonen lar ikke vente på seg.

«Ha deg hjem, ha deg hjem», kommer det fra mengden. Blant dem er det noen som er veldig nær ved å bruke makt. Men madrilenere flest vet at det ikke er tiden eller anledningen for det.

Vil ha fred

Så i stedet løfter de begge armene i stille protest, i ønske om fred og fordragelighet og kanskje til og med forsoning.

«ETA, escucha, asi es como se lucha», «ETA, hør her, slik er det vi kjemper».

For på gateplan er det allerede mer eller mindre slått fast at det er den baskiske separatistorganisasjonen som er ansvarlig for massakren. I folkedypet er det knapt rom for tvil, selv om volden og brutaliteten og graden av blodsutgytelse denne gangen er av et helt annet kaliber enn det ETA tidligere har vært kjent for, og selv om måten det er utført på, også kan gi assosiasjoner til al Qaida.

— Det er brennsikkert at det er ETA som står bak, og for slike forbrytelser finnes det ingen unnskyldning. De ansvarlige må sperres inne for livstid. Slik mødre og fedre, sønner og døtre er blitt avskåret fra å se igjen sine, slik må også disse dyrene fratas den muligheten, sier Mari Paz Fernandez Sotelo fra Vigo i Galicia, lengst nordvest i Spania. Hun er en av dem som har fulgt oppfordringen fra myndighetene og tatt til gatene for å vise sin avsky.

De er mange, og de er forente. Slik de feiret Real Madrids seier over Bayern München kvelden i forveien, slik står de sammen i sorgen på Puerta del Sol i hjertet av hovedstaden. I sympati med de døde og de etterlatte, men også fast bestemte på ikke å gi etter for terroren og den politiske ekstremismen.

Mistet kollega

«No a la violencia». «Nei til volden». Et nytt slagord brer seg fra innerst i sirkelen og utover. Det er mannen ved min side som er «forsanger», og snart står hele plassen bak oppfordringen.

Han heter Antonio Tiemblo og er egentlig fransk, men i fire år har han bodd og arbeidet i Madrid. Født av spanske immigranter til Frankrike.

Han er en av dem som ikke er skråsikker på at det er baskerne som står bak.

— Jeg vet ikke. Måten det er utført på, brutaliteten, alle de døde. Det er ulikt ETA. Dessuten er det den 11. i dag. 11. mars, på dagen to og et halvt år siden 11. september. Det er kanskje tilfeldig, men det er uansett underlig, sier Antonio.

Han har triste, brune øyne i kveld. Fordi det er en trist dag for Madrid, en trist dag for Spania, en trist dag for Europa og menneskeheten.

Men tristheten er også høyst privat og personlig, får jeg vite. For en av Antonios kolleger om aldri på jobb i morges. Hun var med ett av togene som gikk i luften. I går ettermiddag ble hun bekreftet død.

— Jeg har det vondt inni meg, sier Antonio.

— Det er en smertens dag for oss, dette.

Smerte og lidelse

«Det har vært en fryktelig eksplosjon i Madrid i morges», fortalte fotografen meg ved frokosten i La Manga i går.

Mellom to og fem døde, lød den første meldingen. Underveis fikk vi beskjed om at 131 var funnet omkommet, og da vi kom til Madrid fire timer senere var tallet steget til 173. Et par timer etter det igjen 186, og over tusen skadde, mange av dem svært alvorlig.

Litt etter litt gikk omfanget av katastrofen opp for oss, men å fatte det, er nesten umulig. Men med så mange døde og sårede er det mange til å fortelle om smerten og tapet, sårene og lidelsene.

På Plaza de Colon ved Paseo de la Castellana vaier et gigantisk spansk flagg. Det er firt på halv stang, som alle de andre flaggene på hustak og langs gater, på plasser og avenyer.

Paseo de la Castellana krysser tvers gjennom den spanske hovedstaden. I den ene enden ligger hovedjernbanestasjonen Atocha, hvor en av bombene gikk av, i den andre enden står to hvite busser. De har stått der siden klokken halv ti i går morges og tatt imot blodgivere. På et tidspunkt sto hundrevis av madrilenere i kø. Klokken fire er det satt stopp. Sykehusene har ikke kapasitet til å ta imot mer.

Madrid mobiliserte

— Jeg er fast giver, og på en dag som denne, er det viktigere enn noensinne å gi, sier en av de siste i køen.

— Madrilenerne er de beste menneskene som finnes, sier sjåføren på en av bussene. Han er snar med å understreke at i Madrid bor det mennesker fra alle kanter av Spania, ja, fra alle kanter av verden. Byen med om lag like mange innbyggere som hele Norge, mobiliserte umiddelbart da omfanget av terroranslaget ble kjent.

— Bare her har det vært 250 mennesker innom og gitt blod. Til sammen har vi åtte slike enheter ute på forskjellige steder i byen, sier Ignacio Zuazagiota, som er ansvarlig lege på en av blodbussene.

— Og, ja, jeg er basker også, smiler legen.

Han skryter av sine medborgere og uttrykker fellesskapets takknemlighet for den innsatsen de har lagt ned.

— Fantastisk. Jeg er imponert.

På Puerta del Sol noen timer senere blir det brått stille. En middelaldrende kvinne med tårer i øynene har bedt om ett minutt. Ett minutts stillhet i respekt for de døde.

Etterpå klapper folkemengden. Så løfter de hendene over hodet og ber om at det må ta slutt.

«Basta ya». «Det er nok nå». «No mas sangre». «Ikke mer blod». «No mas muertos». «Ikke flere døde».

Utenfor på gaten raser politibilene fremdeles ulende frem og tilbake gjennom Madrids gater. Det er mørkt nå og litt uhyggelig. Fordi ingen helt vet og ingen helt kan vite. Madrilenerne og spanjolene generelt er vant til terror, men dette er nytt og annerledes og ulikt det som har vært.

Livet kommer til å gå videre, men det blir aldri helt det samme. Ikke her heller.

MANIFESTASJON: De la seg til jubel, men våknet til en veritabel massakre, madrilenerne. I går kveld tok de til gatene for å vise sin avsky overfor dem som sto bak den største terroraksjonen hittil på europeisk jord.<br/>Foto: RUNE NIELSEN