Per Nyholm Sludd og tåke ligger tungt over Beograd. Gatene er så glatte at folk klamrer seg til hverandre, til vinduskarmer og lekke avløpsrør. Vinteren er aldri morsom her på det sentrale Balkan, men i år virker den mer inett, mer deprimerende enn på lenge. Stemningen i den serbiske og jugoslaviske hovedstaden er trykket. I løpet av tre måneder har tre forsøk på å velge en serbisk statssjef slått feil. Hvorfor? Fordi langt over halvparten av velgerne uteble fra stemmeurnerne.

— Det er som om vi aldri kan gjøre det rette, klager en høytstående embedsmann i det føderale. - Vi vil inn i EU, men vi kan ikke finne en president. Vi nevnes ikke i de avsluttende dokumenter fra EUs toppmøte i København. Vi er Europas svarte hull, omgitt av land som Ungarn, Bulgaria og Romania, som kan se frem til å bli medlemmer om få år. Hva kan vi se frem til? Til et samarbeid med Montenegro, som ikke vil holde.

I fremtiden venter enda en statsoppløsning. For vel siste gang skal den jugoslaviske statstittel forlate historien, denne gang til fordel for Føderasjonen av Serbia og Montenegro, den løsest tenkelige sammenslutning av de to republikkene, løsere enn det eksisterende jugoslaviske statsforbund, løsere enn den sosialistiske forbundsstaten som brøt sammen i 1991, løsere enn det Kongeriket av Serbere, Kroater og Slovenere, som ble opprettet etter første verdenskrig, og som siden skulle bli til det kongelige Jugoslavia for så å forsvinne i annen verdenskrigs ruiner.

I månedsvis mente det døende Jugoslavias president, Vojislav Kostunica, at han kunne fortsette til den serbiske presidentposten. Velgernes likegyldighet og den serbiske statsministeren Zoran Djindjics aktive motstand har foreløpig stanset denne planen - til forargelse for den snart arbeidsledige presidenten og til fornøyelse for pressen.

Avisene har imidlertid også hatt andre og saftigere historier, som f. eks at ledende politiske og militære kretser med bakgrunn i Milosevics diktatur solgte våpen til Irak i strid med FNs sanksjoner. Dessuten er politiet i ferd med å rulle opp en bande av gangstere som etter sigende planla å drepe Djindjic i håp om å destabilisere staten og redde deres illegale handel med sigaretter, våpen, olje og narkotika. Flere såkalte terrorister er arrestert. Fra en leilighet i Marskal Tito-gaten har sikkerhetstjenesten fjernet fire mobile rakettramper samt 300.000 euro, svarende 2,4 millioner kroner.

Velkommen til Serbia!

Fiskerne på Donau

Sent på ettermiddagen, akkurat når mørket legger seg, begynner fiskerne i Zemun, en forstad til Novi Belgrad, kommunistenes nå smuldrende hovedstad på Savas venstres bredd, å samles i sine klubbhus.

Hus er kanskje å ta litt sterkt i. Nedover en smal og svaiende gangbro beveger de seg over Donaus vinterbrune vann ut til en strandet flodbåt. Her har de innrettet seg med et par bord, noen pinnestoler, en kakkelovn og et primitivt kjøkken, som betjenes av en mager, svarthåret jente iført rosa joggedress. Menyen er en skjønsom blanding av øl, slivovitsj og stekt fisk.

Plankegulvet skimtes gjennom hullene i det skitne teppet. Gardinene foran de groskitne vinduene har sikkert vært hvite en gang for lenge siden, men nå er de gule av nikotin. Det hører til stedets velsignelser at fjernsynsapparatet ikke fungerer. Det gir mulighet til å rope opp om ordentlige manne-interesser som ligafotball, dueslepp og den sviktende fiskebestanden i elven.

Penger og politikk drøftes helst ikke, fastslår Boban, som en gang seilte på Nord-Amerika, Malmø og Randers, og som nå har strandet på mudderbankene foran Zemun. Om han stemte ved presidentvalget?

— Første gang ja, siden ikke, svarer han og puster en røyksky opp mot plasttakets blinkende neonlys.

— Hva raker de meg, disse politikere? De meler sin egen kake, jeg meler min. Tror du at livet er blitt bedre for meg fordi Kostunica og Djindjic har avløst Milosevic? Jeg må ennå betale politiet 100 dinarer for å gå ut og fiske uten å få bråk. Slik er livet for oss serbere. Vi er aldri legale og aldri illegale. Vi er et eller annet midt imellom.

— Jeg kan godt fortelle deg hva Djindjic pønsker på, tilføyer Boban med en stemme som antyder at han nå vil røpe en hemmelighet. - Djindjic vil selge sitt fedreland til kroatene og slovenerne. Det var de som med Vestens hjelp ødela Jugoslavia. Nå kjøper de alt her i Serbia, fabrikker, hus, alt. Og Djindjic tar profitten. Serberne har ingen penger. Vi er tapere.

EUs oppfinnelse

Den såkalt serbisk-montenegrinske føderasjon er en EU-oppfinnelse som diplomatene i Dedinje setter sin lit til.

— Vi lever i en tid preget av samling, ikke av oppløsning, mener en vestlig ambassadør. - Montenegrinerne vil finne ut at de har mer å vinne enn å tape på samarbeidet med Serbia. Føderasjonen er bevisst skjev, så de får mer ut av den enn serberne.

Tiden skal vise om han får rett. I 2005 skal føderasjonen gjenforhandles. Det er mulig at montenegrinerne, 600.000 uregjerlige fjellboere, føyer seg, selv om deres avtroppende president, Milo Djukanovic, lenge insisterte på sitt lille lands fullstendige selvstendighet. Det er også mulig at Serbia avskriver Montenegro og samler seg om sine indre vanskeligheter, som er kolossale etter fire tapte kriger i 90-årene og Milosevic-regimet, som ble fjernet i 2000.

Kostunica skal etter sigende nære tvil om føderasjonens rimelighet etter først å ha insistert på opprettelse under den betragtning at også montenegrinerne er serbere, og at Serbias adgang til havet ikke må krenkes. Djindjic, den i Vesten så kraftig bejublede liberalist, stilte seg inledningsvis skeptisk til føderasjonen, men er nå av sin venn, EUs utenriksekspert Javier Solana, blitt overbevist om dens herlighet.

For 10 millioner serbere, som for flertallets vedkommende overlever på 1500 kroner måneden, begrunner disse omstendighetene kanskje i seg selv en boikott av både Kostunica og Djindjic.

Ingen har penger

Husfasadene skaller som om de var rammet av en ondartet hudsykdom. Bosset flyter i gatene. Et skilt ved inngangen til en bank ber de ærede kunder om ikke å ta med sine våpen inn.

Beograd virker grå og tilknappet, såret etter NATO-bombingen i 1999. Men skinnet bedrar. Faktisk har det skjedd store fremskritt. Denne vinteren er det rikelig med mat, strøm og varme, som manglet under Milosevic. Moteforretninger, kunstgallerier og spritbutikker med den dyreste cognac og whisky har kommet igjen. De internasjonale avisene selges atter på Republikkens Plass og på Terrazije, promenadegaten, der fortidens serbiske konger gikk på andejakt.

Jugoslavia - eller Serbia om man vil - er medlem av den Europeiske Gjenoppbyggingsbanken i London, av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Noen utenlandske banker er kommet til Beograd. Antall private virksomheter vokser fra dag til dag tross de mange hindringene som et ennå kommunistisk inspirert byråkrati kan tenke ut. EU prøver å modernisere tollvesenet. Jugoslavia nærmer seg, selv etter avsløringen av våpensalget til Irak, NATOs barnehage - kalt Partnerskap for Fred.

Så langt, noenlunde godt.

Det virkelig store problemet blir synlig etter mørkets frembrudd, når man kan se borgerskapets ruinerte damer lete etter spiselige rester i Beograds søppelkasser. Ingen har penger, så godt som ingen. De få som har, bruker dem så vulgært og i slike mengder at det må støte deres desperat fattige omgivelser.

Slik var det ikke under Milosevic. Da var det en periode så mange dinarer i omløp at folk kastet dem i bunker på åpen gate. Inflasjonen gikk opp i 300 millioner prosent, en meget serbisk verdensrekord. Selv tiggerne var mangemillionærer. Nå er situasjonen stabilisert. Nesten alle er fattige. En skolelærer eller en sykepleier tjener mellom 1500 og 2000 kroner i måneden, en høyesterettsdommer kanskje 8000 kroner. Arbeidsløse og pensjonister forventes å klare seg på 800 kroner om måneden. Dette beløpet rekker akkurat til et par vintersko.

Men inflasjonen er under kontroll. Den ligger for tiden på mellom 12 og 15 prosent, og den vil falle ytterligere, garanterer nasjonalbankdirektør Dinkic, en annen av Vestens favoritter i Beograd.

En ny verden

Med systemskiftet vinteren 2000-2001 kom serberne til en verden som mange sikkert hadde hørt om og ganske mange hadde sett utenfor Jugoslavias grenser, men som ingen innenfor disse grensene noensinne hadde opplevd.

Begeistringen var enorm. Gatene med deres titusender av demonstranter sydet av dynamikk, av optimisme, av sang og av fremtidsplaner.

Denne nye verden, bestående av demokratiske og statsrettslige tilstander, er stadig mer enn ufullstendig på det sentrale Balkan. Kloke vestlige hoder i Beograd advarer mot å forvente for mye og for raskt i Serbia. Kjennsgjerningen er at ingen i Jugoslavia har levd det andre ville anse for et normalt liv siden slutten av 1930-årene, da det kongelige diktaturet slo igjennom, fulgt av annen verdenskrig, borgerkriger, marskal Titos kommunistiske regime, flere kriger og til slutt Milosevic-tyranniet, som Vestens demokratier til overmål legitimerte og samarbeidet med i årevis.

Det er ikke nok i dette landet å hevde at det kunne ha gjennomført reformer som nabolandet Ungarn eller de fjerne baltiske stater, sier en serbisk kvinne. Dels varte det kommunistiske og post-kommunistiske diktaturet lenger i Serbia enn andre steder, dels kunne både sentraleuropeerne og balterne samles i en nasjonal motstand mot den russiske okkupasjonsmakten. For jugoslaverne var det en ødeleggende omstendighet, forklarer hun, at diktaturet ble utøvd av jugoslaver. Fienden var ikke de andre, men familie, kjente og naboer, noe som skjerpet en mental tilstand, skapt under den tyrkiske overmaktrn som hersket på Balkan fra det 14. til det 19. århundre.

— Vi lærte å leve underjordisk. Vi skjulte alt for hverandre. Ingen turde eller kunne være oppriktige. Slik var det under tyrkerne, slik var det under kongene, under Tito, under Milosevic, og slik er det ennå. Alle forstiller seg, alle lager intriger, sier kvinnen, som er høyt utdannet og nå overveier å forlate en høy stilling i sentraladministrasjonen fordi disse tilstandene åpenbart fortsetter.

— Milosevic-lojalistene er over alt, sukker hun. - De er en pest som ødelegger alt.

Kroatene i Beograd

I en bakgård nær Makedonska Gaten ligger en av det ortodokse Beograds få katolske kirker, viet til St. Peter.

Her møter jeg tilfeldigvis en nydelig, middelaldrende dame, halvt kroat, halvt russer. Hun står i sneslapset foran den lille kirkebygningen og røyker med korte, raske drag. Hun kom gjennom de jugoslaviske arvefølgekrigene og NATO-bombingen uten skader, men det var hardt, sier hun. Det er stadig tusenvis av kroater i Beograd, forsikrer hun, mest eldre mennesker. - Vi har de samme rettigheter og de samme problemer som serberne. Min mann var serber. Han er død. Det nasjonale spørsmålet var aldri aktuelt for oss. Vi levde i Jugoslavia, som tilhørte oss alle, og vi levde godt. Så gikk alt i stykker og etterlot en tomhet som jeg ennå ikke forstår. For min datter er det enda verre. Hun vet ikke om hun er serber eller kroat. Hun er 23 år og har aldri hatt en jobb. Hun sover dagen lang.

Hun kaster sigarettsneipen fra seg. En eldre kvinne dukker opp, grå og mager som en døende fugl, nervøst stirrende med sine halvblinde øyne gjennom et par briller som ligner bunner på colaflasker. Hun er kroat, født nede på den Dalmatinske Kyst, forteller hun, i italienernes Zara, som siden ble til sydslavernes Zadar. Der giftet hun seg med sin serbiske mann og flyttet med ham til Beograd, der han jobbet på et industrislakteri.

— Krigene var forferdelige, men vi ble aldri sjenert av våre naboer, som alle er serbere. Vi kjenner hverandre. Vi har lidd sammen. Alle vore ulykker skyldes politikk, sier hun. - Min eldste sønn har flyttet til Wien, der han spiller fagott. Min yngste søn er 33 år og utdannet ingeniør. Men det finnes ikke noe jobb så han kjører taxi.

Det viser seg at denne familien på tre må klare seg på 2000 kroner måneden.

— Det er for lite til å leve av og for mye til at man kan dø av det, hvisker damen med colabunnene. - Noen ganger tenker jeg på Josip Broz Tito. Han gav oss et godt liv. Selv under Milosevic hadde vi det bedre.

Den gamle gir fra seg en fettete pengeseddel og tar en håndfuld gule vokslys. Hun stirrer på meg gjennom colabunnene. Så sier hun med en stemme som dirrer av bitterhet: - De rike sørger for seg selv, de fattige ber til Gud.

Øyeblikket etter forsvinner hun i Beograd vintermørke.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

<b>Den gang:</b> Året er 2000. Milosevic-regimet er fjernet og Kostunica skal overta. Optimismen og begeistringen var enorm. (Foto: EPA)