Det var et enkelt og ukomplisert budskap. Hensikten var klar og grei — han ønsket nok at BT skulle engasjere seg i han anliggende, men han trakk seg da jeg foreslo at han kunne skrive et debattinnlegg.

Jeg vet ingenting om innringeren. Annet enn at han sa han ringte fra Laksevåg. Som den modige sjel han er, ville han ikke si hva han het - og for å sikre anonymiteten ringte han fra et skjult telefonnummer.

Og budskapet: Mediene ofrer for mye plass på katastrofen i Pakistan, Norge sender for mye penger ut av landet både til Pakistan, tsunamiofre og andre ofre etter diverse katastrofer. Og Norge måtte være det landet i verden som lar «eksperter» og andre bistandsarbeidere tjene seg rike via statsbudsjettet.

Han hevdet han hadde bevis for dette, og at han hadde snakket med flere.

La oss si det på den måten at samtalen ble avsluttet på en måte som ikke minnet om en fredfull jul.

ÅRETS FREDSPRISVINNER, sjefen for Det internasjonale Atomenergibyrået (IAEA) Muhammad ElBaradei, trakk i sitt glitrende Nobelforedrag opp sammenhengen mellom fattigdom og nød og faren for spredning av atomvåpen. Og det som han ser som dagens største faremoment, at uregjerlige og uberegnelige terrorgrupper. Han frykter at slike grupper kan ta i bruk atomvåpen før vi aner det.

Det er et dystert perspektiv.

Vi vet at mange av de borgerkriger som raser, er et resultat av konflikter om ressurser om tilgang på mat og rent vann og andre livsnødvendigheter som vi i den rike delen av verden tar for gitt.

Det vi også vet, er at en månedlig femtilapp fra vår overflod kan utgjøre forskjellen på liv og død for voksne og barn på størstedelen av det afrikanske kontinent.

Jeg skal ikke stable opp statistikk som forteller at så og så mange barn er døde før julen er omme, men det kan være noe å tenke over.

For ElBaradei setter problemstillingen inn i et videre perspektiv med sin understrekning av det finnes mennesker, folkegrupper, rundt om i vår skrøpelige verden som kan tenkes å ta i bruk verdens mest skremmende våpen for å rette opp det de mener er urettferdig. Og gjennom en mental kortslutning mener de at det er bedre at flest mulig - også i den rike verden - lider når det allerede er så mange som ikke engang får smuler fra de rikes bord.

Derfor er kanskje i en ekstrem fortolkning av ElBaradeis budskap at det er medmennesker som bør føle at de har jul hver dag. Og vi kan se dette med strengt egoistiske øyne: Vi er med og sikrer en mer stabil verden.

GEIR LUNDESTAD, direktøren ved Det norske Nobelinstitutt, sa etter årets Nobeldager at det er behov for flere verdensstjerner til Fredspriskonserten for å skape større global interesse for konserten.

Konserten er blitt et viktig virkemiddel for å spre kunnskap om både prisen, prisvinnerne og hvorfor prisen tildeles.

Men kan det ikke også være slik at redusert interesse for prisen - og konserten der fjernsynsrettighetene betyr penger i kassen for Nobelkomiteen - henger sammen med hvem som får prisen og hvorfor?

Intet vondt sagt om tidligere prisvinnere, knapt kan noen av prisene kalles ufortjente, men tidvis har den hatt preg av en «Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste» innen fred.

Det er ikke til å komme forbi at Fredsprisen, i likhet med de andre Nobelprisene, er de etablerte kvinners og menns pris. Og det er ingen overdrivelse å hevde at også medlemmene av de komiteer som deler ut prisene er mer enn veletablerte. Det gjelder også de rådgivere som er med og evaluerer kandidatene før komiteene tar sin endelige avgjørelse.

Det kan gjøre det vanskelig å få til den fornyelse som skaper fornyet interesse for, i dette tilfellet, Fredsprisen.

DET ER VEL KJENT at Den norske Nobelkomiteen har hatt kandidater på sin liste som uten tvil ville ha skapt både begeistring og fornyet interesse for Fredsprisen, ikke minst i de yngre generasjoner.

Jeg har ikke forslagsrett, men kanskje er det på tide å gi prisen til rockesangerne Bob Geldof og Bono. Gjennom sitt virke hver på sin kant, fra Geldof for 21 år siden våknet opp til en fjernsynsreportasje fra hungersnøden i Etiopia, har de to alene gjort mer for å skape oppmerksomhet om viktigere deler av roten til verdens ustabilitet, ikke minst gjennom ungdommens engasjement, enn de fleste.

Og det vil være en direkte og nødvendig videreføring av den marsjordren Muhammad ElBaradei ga 10. desember i år.

I FREDENS TJENESTE: Bob Geldof og Bono har gjennom sitt virke hver på sin kant gjort mer for å skape oppmerksomhet om roten til verdens ustabilitet, ikke minst gjennomungdommens engasjement, enn de fleste. FOTO: REUTERS