PIERRE COLLIGNON

Den røde hær hadde nådd inn til Europas sønderbombete senter da Stalin med et skuldertrekk sa at han egentlig ikke syntes noe særlig om å ha sovjetiske soldater i Berlin. Tsar Aleksander hadde kommet helt til Paris i 1814, sa den sovjetiske diktatoren til en undrende britisk diplomat i Potsdam.

Storbritannias statsminister Winston Churchill innså tidlig alvoret i faren fra øst, men det viste seg allerede før Potsdam-konferansen, som skulle dele kontinentet i to blokker, at Vestens nye beskytter hadde sin egen dagsorden.

Churchill forsøkte å overbevise USA om å befri større biter av europeisk land i krigens siste dager. Den amerikanske øverstkommanderende, general Dwight Eisenhower, førte sine menn utenom Praha, men i Tyskland kom han vel 150 kilometer «for langt» inn i områder definert som sovjetiske okkupasjonssoner.

Herlig, tenkte Churchill og oppfordret USA til å bli i de omstridte områdene. Men USAs nye president, Harry S. Truman, holdt seg til den opprinnelige soneavtalen med Sovjetunionen.

Det fikk en frustrert Winston Churchill til å skrive til USAs president 4. juni 1945 — og første gang nevne ordet «Jernteppe»:

«Jeg betrakter med dyp bekymring den amerikanske hærs tilbaketrekning til vår okkupasjonslinje i den sentrale sektor. Dermed bringes sovjetisk makt inn til hjertet av Vest-Europa, og et Jernteppe går ned mellom oss og alt østover,» lød advarselen fra den britiske lederen.

Senere anklaget Churchill USA for å ha forært bort store deler av Europa for å tilfredsstille Stalin. Churchill mente at alt ville gått bedre hvis president Franklin Roosevelt fortsatt hadde vært i live.

Slik er det hver gang en ny president flytter inn i Det hvite hus - i Europa blir han oppfattet som en glad amatør. Forgjengeren var alltid bedre.

Sannheten er at det helt siden partnerskapets grunnleggelse etter Annen verdenskrig har vært innbyrdes mistenksomhet, konkurranse og motstridende interesser mellom USA og Europa.

Selv da Vest-Europa var dypt avhengig av USAs militære beskyttelse og økonomiske bistand i Den kalde krigens første dager, oppsto det kraftig uenighet.

Når man tenker tilbake på Suez-krisen i 1956, virker den dype splittelsen om krigen i Irak i 2003 ikke så eksepsjonell. Den gang var rollene bare snudd på hodet. Det var europeiske land som ville gå til krig i Midtøsten - og USA som avviste bruk av makt som ulovlig og farlig.

Europas frigjører, general Eisenhower, var blitt amerikansk president, og han grep inn mot en vidløftig britisk-fransk plan om å gjenerobre den nasjonaliserte Suez-kanalen. Eisenhower fryktet at de gamle kolonimaktenes militære eventyr ville kaste det meste av Midtøsten i armene på Sovjetunionen. Alle diplomatiske midler måtte prøves før maktbruk kunne komme på tale, skrev Eisenhower til sin venn i London, den britiske statsminister Anthony Eden.

«Jeg er overbevist om at den offentlige opinion i det meste av verden vil være opprørt hvis det ikke blir gjort den slags anstrengelser. Dessuten vil innledende militære suksesser kanskje være lette, men den endelige prisen kan bli altfor høy,» het det i et brev fra Eisenhower 1. august 1956.

Nesten 50 år senere brukte britiske og franske motstandere av krigen i Irak samme argumenter mot USAs politikk.

På 60-tallet begynte USAs støtte til samarbeid i Europa å kjølne. Et fortrolig notat fra president Kennedy, datert 20. august 1961, stilte spørsmålstegn ved om det ville være bra for USA at Storbritannia ble medlem av EF. «Jeg er blitt orientert om at effekten ville være ekstremt alvorlig,» skrev John F. Kennedy.

Nå sørget Frankrikes general Charles de Gaulle for å holde Storbritannia ute av EF enda et tiår, men USAs president ble i stedet urolig av den såkalte Elysée-avtalen om partnerskap, som Frankrike og Vest-Tyskland inngikk i 1963. På samme tid trakk de Gaulle den franske Atlanterhavsflåten ut av NATOs kommandostruktur.

Kennedy hadde fått lojal støtte fra de Gaulle under krisene om Berlin-muren i 1961 og Cuba i 1962, men nå begynte han å oppfatte fransk-tyske tilnærmelser som en trussel mot samholdet i NATO.

«Det kommer hver dag temmelig ondsinnete ting fra Paris,» sa Kennedy under et møte i USAs nasjonale sikkerhetsråd 31. januar 1963.

De Gaulle fortsatte med å gå amerikanerne på nervene ved å bygge opp en selvstendig atomslagstyrke og ved å anerkjenne kommuniststyret i Kina. Og i 1964 sto det så dårlig til med det transatlantiske forholdet at en Harvard-professor ved navn Henry Kissinger kunne utgi en bok om problemet med tittelen «The Troubled Relationship» - «Det vanskelige forholdet».

To år senere ble forholdet mellom Paris og Washington enda mer belastet da Frankrike trakk seg helt ut av NATOs militære struktur, og som noe nytt oppsto det også problemer med Vest-Tyskland, som ellers pleide å stå for en utvetydig proamerikansk linje.

Da den sosialdemokratiske kansler, Willy Brandt, lanserte sin «Ostpolitik» om tilnærmelse til Øst-Tyskland i 1969, ble USA bekymret. President Nixons sikkerhetsrådgiver, Henry Kissinger, talte om en fare for tysk nasjonalisme og trusler mot samholdet i den vestlige alliansen. Samtidig var folkene rundt Nixon sjokkerte over selvsikkerheten som vest-tyskerne plutselig opptrådte med.

«Reaksjonen fra Nixon og Kissinger var tvil og mistenksomhet,» forteller Willy Brandts daværende utenrikspolitiske rådgiver Egon Bahr i et intervju: «Jeg hadde informert Kissinger om hva vi ville gjøre før vi overtok makten. Han fortsatte å stille spørsmål, og vi kom til det punkt da jeg sa: «Jeg er ikke kommet hit for å rådføre meg - men for å informere». Den tonen var de ikke vant til i Washington».

Richard Nixon kalte 1973 «Europas år» og ville at det skulle rettes på de belastete forholdene mellom vestlige allierte.

Det lyder som noe vi har hørt nylig. President George W. Bush har nettopp satt seg samme målsetting, men i 1973 virket terapien over Atlanterhavet ikke særlig godt. Vietnamkrigen og det CIA-støttete kuppet i Chile utløste protester i Europa, og det åpnet seg en dyp splittelse over Yom Kippur-krigen i oktober.

USA støttet Israel med våpen, men den amerikanske luftbroen ble avvist av nesten alle europeiske land. «Vi vil nøye undersøke alle lands samarbeidsvilje under denne krisen og ta den i betraktning,» sa USAs daværende forsvasrsminister James Schlesinger - og lød som en vaskekte Donald Rumsfeld anno 2003.

Igjen førte krisen med USA til et mentalt løft i Europa. Under et toppmøte i København i desember 1973 vedtok de ni EF-landene en erklæring om «europeisk identitet», som la kimen til en felles utenrikspolitikk.

Ambivalensen i det vestlige partnerskapet fortsatte under resten av Den kalde krigen. USA og de vesteuropeiske landene sto sammen mot kommunismen, men de ble ofte uenige om midlene.

I slutten av 1970-årene gjennomførte Jimmy Carter en tradisjonell amerikansk disiplin overfor europeerne. Presidenten la press på sine allierte for å få dem til å innta hardere posisjoner overfor «frihetens fiende» (den gang Sovjetunionen). Det mønsteret kjenner vi igjen fra diskusjonene mellom USAs nåværende president og EU-lederne om terrorisme, Irak, Iran og Kina.

Carters press førte i 1979 til NATOs «dobbeltvedtak» om å utplassere nye atomvåpen i Vest-Europa som svar på sovjetiske SS-20 missiler. Men før USAs missiler rakk frem, forsøkte den vest-tyske kansleren Helmut Schmidt å starte forhandlinger med Sovjetunionen, det ble tatt ille opp i Washington.

Et par dager før et G7-møte i Venezia i 1980 sendte Jimmy Carter et brev om missilsaken til kansler Schmidt, og tonen var ifølge pressen «ubehøvlet». Under selve møtet i Italia hadde Schmidt og USAs president et hardt verbalt sammenstøt - beskrevet av Carter i sine erindringer som «den mest ubehagelige meningsutveksling jeg noen gang har hatt med en internasjonal leder».

De amerikanske rakettene ble til slutt oppstilt, tross massive protester, ikke minst takket være støtte fra Frankrikes sosialistiske president, François Mitterrand. På det tidspunktet sa USAs ambassadør i Paris til den franske avisen Le Monde: «Vi forstår ikke Mitterrands økonomiske politikk, men han er ved Gud vår beste allierte».

Slik har det vært skiftende allianser internt i den vestlige familie underveis.

I 1995 var det europeerne - og særlig den nyvalgte franske president Jacques Chirac - som presset på for å få et militært inngrep. Europeerne sto maktesløse i krigen i Bosnia, og da den serbiske general Mladic' tropper tok Srebrenica, ringte Chirac til Det hvite hus. Clinton tok telefonen og måtte høre lenge på den franske presidentens indignasjon, skriver den anerkjente journalisten Bob Woodward i en av sine bøker om Clinton.

«Hva gjør vi nå?» spurte Clinton - og Chirac hadde et radikalt forslag: Franske bakkestyrker, støttet av amerikanske helikoptre, skulle simpelthen innta byen.

Bill Clinton avviste planen, men Chiracs press og massakren i Srebrenica fikk ham til å endre politikk, så amerikanske bombetokt mot serbiske styrker snart kunne sette en stopper for krigen.

All kranglingen over Atlanteren kan kanskje best ses som familiekrangel. Det er ofte med sine nærmeste man blir mest uvenner. Men andre ser en fare for at Amerikas og Europas veier skilles.

Professor Charles A. Kupchan, som var utenrikspolitisk rådgiver for Bill Clinton, skriver i sin siste bok at Vesten er på vei til å bli splittet i to poler, akkurat som det Romerriket ble delt mellom Roma og Byzants i det 3. århundre.

<b>SAMARBEIDETS GRUNNLEGGELSE:</b> I juli 1945 møttes statsminister Winston Churchill (t.v.), USAs president Harry Truman (i midten) og Sovjetunionens leder Josef Stalin (t.h.) i Potsdam. Det var starten på det vestlige samarbeidet, men allerede den gang var Churchill og Truman uenige om håndteringen av Stalins grep om Øst-Europa.<br/> ARKIVFOTO: SCANPIX