Astronomer har lenge fundert på om det kan være diamanter ute i det kalde verdensrommet. Teorier har forutsagt at de kan finnes, men ingen har sett dem. Ikke før NASAs romteleskop Spitzer nå har fått øye på dem. I store mengder!

Svært vanlige

På 1980-tallet slo forskere fast at 3 prosent av karbonet i meteoritter som slo ned på jorden, besto av diamanter. De var laget før solsystemet vårt var ferdig dannet.

Spørsmålet ble så om diamanter kan være like vanlig i romstøv (som det finnes ufattelige mengder av) som i meteorittene man hadde gransket. Spitzer har nå funnet ut at diamanter er svært vanlige. Ute i rommet er de for ordinære å regne.

Sørgelig små

Problemet er bare at de egner seg ikke særlig for forlovelsesringer og den slags. De er nemlig sørgelig små, omtrent 25.000 ganger mindre enn et sandkorn. Da hjelper det ikke at ett gram romstøv kan inneholde 10.000 billioner såkalte nanodiamanter. Det monner ikke hos gullsmeden.

For astronomene er de derimot verdt sin vekt i gull, og mer enn det. De kan nemlig fortelle mye om hvordan karbonrike molekyler, som er grunnlaget for livet på jorden, utvikler seg i verdensrommet.

En sværing

For dem som er skuffet over at diamantene er så små, kan det være trøst å hente i at verdens største diamant også finnes ute i verdensrommet. Den ligger i vår galakse, 50 lysår unna oss, og kalles Lucy.

Superdiamanten er restene av en død stjerne, en såkalt krystallisert hvit dverg. Kjempediamanten Lucy er 4.000 kilometer i diameter, og er karakterisert som en diamant på 10 milliarder billioner billioner karat. Jordens største diamant var på fattige 3.100 karat.

Dessverre er heller ikke Lucy særlig anvendelig. Enhver som måtte forsøke å nærme seg kjempediamanten vil bli revet i stykker av dens ufattelige gravitasjonskrefter.

FANTASI? Slik ser en NASA-illustratør for seg hvordan ørsmå diamanter svever i hopetall rundt en varm stjerne.
NASA/JPL-Caltech
SVÆRE GREIER: Universets største diamant er en død stjerne, en krystallisert hvit dverg som ligger 50 lysår unna Jorden. Den er 4.000 kilometer i diameter.
Harvard-Smitsonian Center for A