En epoke i fransk politikk er over når Jacques Chirac på onsdag leverer stafettpinnen til Nicolas Sarkozy – etter tolv år som president.

Han kunne ikke gjort en mer effektfull entré som nyvalgt president: De franske kjernefysiske prøvesprengningene i Stillehavet fikk alle til å slå opp «Mururoa-atollen» i atlaset og sette franske viner på boikottlisten. Året var 1995, Paris’ tidligere borgermester var 62 år og ingen kunne vel tro at denne arrogante franskmannen skulle bite seg fast ved makten i tolv år. Men etter en første valgperiode, greide den politiske stayeren Jacques Chirac å bli valgt på nytt i 2002 med historiske 82 prosent. Fordi andre valgomgang i presidentvalget den gangen sto mellom høyreekstreme Jean-Marie Le Pen og ham, fikk høyremannen Chirac også venstrevelgernes stemmer.

I uken som gikk ledet Chirac sitt siste regjeringsmøte og på onsdag overlater han stafettpinnen til partikameraten og den nyvalgte presidenten, Nicolas Sarkozy.

Miljøkamp

– Vårt hus brenner mens vi står og ser en annen vei.

Med skjelvende stemme holdt Chirac en flammende tale mot klimaforandringene på miljøkonferansen i Johannesburg i 2002. Etter prøvesprengningene har Chirac med årene snakket stadig varmere om miljø og bærekraftig utvikling.

Det er til og med Chirac som har kjempet for en internasjonal u-landsskatt på flyreiser, for å bekjempe aids og malaria. Da Frankrike innførte den nye skatten i fjor, var det imidlertid ikke spesielt mange land som hadde fulgt Chiracs oppfordring.

USA-kritisk

Men det er nettopp på den internasjonale scenen Chirac har spilt sine beste roller. Der har det vært godt med armslag og tilstrekkelig med lyskastere til at Chirac har følt seg vel. Den innenrikspolitiske scenen ble litt for trang for ham, dessuten var den stinn av påstander om snusk og fanteri og rykter om altfor dyre vaner.

Selv om ekspertkommentarene er svært blandet nå når Chirac går av ved makten, er det én ting de fleste trekker fram: Hans hardnakkede holdning mot USA i Irak-krigen.

Ikke nok med at Frankrike i harde ordelag kritiserte USAs militære aksjoner og ikke ville delta i dem. Chirac skapte i tillegg brudulje innad i Europa ved å kritisere Polen, Tsjekkia og Ungarn for deres støtte og kalte de da blivende EU-landene for naive og uansvarlige.

Europeisk forsoning

Innad i EU dannet Chirac et fransktysk radarpar med daværende forbundskansler Gerhard Schröder, som han til og med i 2004 inviterte til 60-årsfeiringen av landgangen i Normandie. En tysk statsleder til stede på selve D-dagen og bildene av en hjertelig omfavnelse mellom de to ble selve symbolet på forsoningen mellom de to tidligere erkefiendene.

Chiracs EU-stjerne fikk imidlertid en heftig skrape da franskmennene i 2005 stemte nei til EUs grunnlov – en folkeavstemning som presidenten hadde utlyst. Siden da har Chiracs politiske tyngde sakte, men sikkert blitt svekket. Noen måneder etter folkeavstemningen måtte han legges inn på grunn av hjertetrøbbel, og under opptøyene i Frankrikes forsteder samme år glimret han med sitt fravær – alt sammen tydet på at han ikke ville prøve seg på et tredje mandat.

Den 74-årige Chirac er imidlertid ikke kjent som noen nostalgiker. Derfor har han allerede begynte å dra opp retningslinjene for sitt nye prosjekt: «Jacques Chiracs stiftelse for bærekraftig utvikling og dialog mellom kulturene».