— Slike målinger er lite verdt om man ikke ser på årsakene til hvorfor landene mislykkes.

Det finnes flere målinger som forsøker å kartlegge tilstanden til verdens land. Verdensbanken og FN er blant institusjoner som måler temperaturen i fattige såvel som rike stater. Og Norge har stadig kommet høyt opp på målinger over verdens beste land å bo i.

Forskningsorganisasjonen Fund for Peace (FFP) og magasinet Foreign Policy (FP) har for tredje gang målt verdens land i forhold til 12 sosiale, økonomiske, politiske og militære indikatorer.

På årets indeks er 177 land rangert etter hvor sårbare de for voldelig intern konflikt og sosialt forfall. Målingen er basert på mer enn 12.000 dokumenter samlet fra mai til desember 2006.

Sudan troner øverst på den lite hyggelige listen over de verste (brunrøde) landene, og hadde samme plassering på fjorårets indeks. Irak har steget opp fra fjerde til annenplass, og Afghanistan fra tiende til åttendeplass. Hadde målingen vært foretatt nå, ville sannsynligvis Zimbabwe (4) kommet lenger opp på listen. Norge er ikke overraskende mørkegrønn – altså stabil og vellykket.

Likhetstrekk

Likhetstrekk for de verste landene er omfattende korrupsjon, eliter med monopolisert makt, stor økonomisk ulikhet, lovløshet og etniske eller religiøse konflikter.

Et annet fellestrekk er at konfliktene i disse landene i økende grad sprer seg til nabolandene. Sudan, der minst 200.000, muligens 400.000 mennesker, er drept de siste fire årene på grunn av konflikten i Darfur, er et eksempel på det. To-tre millioner mennesker har flyktet, bl.a til Tsjad og Den sentralafrikanske republikk som dermed også blir rammet av konflikten.

Men mislykkede og lovløse stater eksporterer ikke bare flyktninger. Internasjonal bekymring for slike stater har økt fordi de ofte gir terrorister, våpen- og narkohandlere tumleplass.

Rapporten til FFP/FP konkluderer med at milliarder av dollar til utvikling og sikkerhetshjelp bare er fruktbar såfremt mottakerlandet har en fungerende regjering, troverdige ledere og realistiske planer for fredsbevaring og økonomisk utvikling. Erfaringene fra Irak og Afghanistan er tydelige eksempler på at bistand ikke er nok.

– Kvasivitenskap!

– Jeg nøler med å kommentere Foreign Politics indeks. Dette er en kvasivitenskapelig rapport bare laget for å skremme, sier Astri Suhrke, seniorforsker ved Chr. Michelsens Institutt i Bergen.

Hun mener den største svakheten med målingen er at den ikke beskriver hvorfor land mislykkes. Hovedskylden legges på landet selv når man måler variabler som økonomi, menneskerettigheter og flyktningproblemer. Den sier ikke noe om hva vi – Vesten – har bidratt med for å skape mislykkede, ustabile stater.

Suhrke jobber spesielt med fredsbygging og etterkonflikt-håndtering, og om ikke lenge skal hun til Afghanistan. Hun legger ikke skjul på hva hun synes om Vestens, og særlig USAs rolle i land som Irak og Afghanistan. Både når det gjelder intervenering og gjenoppbygging finner hun mye kritikkverdig.

Konsulenter i Afghanistan

CMI-forskeren er skeptisk til den utstrakte tendensen til internasjonal privatisering av offentlige tjenester. For eksempel i Afghanistan, der internasjonale konsulentfirmaer står sentralt i oppbyggingen av statsapparatet.

Å bygge opp egne institusjoner i stedet for å motta konsulenthjelp utenfra, øker sjansene for varig fred i krigsherjede land. Legitimitet må bygges innenfra, mener Astri Suhrke.

– Denne konsulenthjelpen fører til et komplisert dobbeltsystem. Konsulentene jobber etter sin vestlige modell. Det kan kanskje kan gi resultater på kort sikt, men det skaper avhengighet og bidrar neppe til å legitimere regjeringen i befolkningen, sier Suhrke.

Hun understreker at man i det siste har sett en litt lavere amerikanske profil i Afghanistan. Men landet er fortsatt totalt avhengig av bistand. – Det afghanske statsbudsjettet er basert på at 92 prosent av inntektene skal komme utenfra!

Langsiktig arbeid

Suhrke har ved flere anledninger etterlyst omfordeling av penger fra krigføring til fredsarbeid. Og hun har talt varmt for skatt som et demokratisk virkemiddel til å bygge opp legitimitet innenfra. Hun er en av flere forskere som understreker behovet for mer fokus på langsiktige virkemidler.

– Lokale forhandlinger mellom stridende parter må være et alternativ til militær opptrapping. Militær opptrapping fører ofte til økt vold, og til at de lokale problemene sprer seg, slik vi nå ser at krigføringen i Afghanistan sprer seg til Pakistan. Kanskje er vi i ferd med å skape en mislykket stat av Pakistan og, spør Suhrke.

Det har allerede skjedd ifølge indeksen til FFP/FP, der landet nå rangert som det 12. mest utstabile i verden.

Ifølge Foreign Politics er uavhengige domstoler, utvikling av et kompetent byråkrati og antikorrupsjonskampanjer ofte det som skal til for å skape stabilitet.

Astri Suhrke påpeker at det i krigsherjede land er særlig viktig å bringe soldater tilbake til samfunnet gjennom å gi dem jobb. Slik gir man folk muligheter til å se økonomisk gevinst ved fred.

– Men det finnes ingen oppskrift. Irak og Afghanistan er ikke lett å sette sammen igjen. Trekker vi styrkene ut, kan volden øke. Blir vi værende, får ikke myndighetene den legitimiteten de trenger. Hvis jeg visste hvordan man kunne skape fred der hadde jeg meldt meg til Nobels fredspris!