11. desember, på dagen tre måneder etter at 19 islamske fanatikere omgjorde fire passasjerfly til gigantiske krysserraketter, var både George W. Bush og Tony Blair til stede på den globale storskjermen — CNN, BBC, Sky News og den arabiske Al Jazeera-satellittstasjonen. Minneord om de uskyldige ofrene og de drepte redningsmennene i nyere histories mest effektive terrorangrep ble sendt ut i sfæren med gloser som «vår sivilisasjon» og «ondskapens krefter», liksom det ble sagt at kapringen ikke var et angrep på USA, men «på (hele) verden».

Ikke mot verden, men Vesten

Det siste er ikke korrekt. Angrepene 11. september, hvor USA for første gang i historien ble angrepet og rammet på eget kontinent, var ikke rettet mot «verden», men bare mot den vestlige del av verden, spesifikt på dens ledende makt, USA. Et nylig offentliggjort videobånd gir god grunn til å anta at massemordet ble begått i den hellige krig, jihads navn, av den saudiarabiske terrorsjefen, Osama bin Laden, og hans al Qaida-nettverk. På opptaket, antakelig foretatt i et hus i Kandahar 9. november, beskriver en velopplagt bin Laden, med en viss stolthet, planleggingen av angrepet for en saudiarabisk religiøs leder. Videobåndet synes å være ekte, men møtes med utbredt skepsis i den muslimske verden.

En amerikansk-ledet «allianse mot terror» ble i all hast etablert, og i Afghanistan demonstrerte supermakten på én gang sin allmakt og avmakt. I løpet av mindre enn to og en halv måned ble landets fundamentalistiske Taliban-styre kastet på porten av lokale militser, finansiert og bevæpnet av USA og til en viss grad Storbritannia. En ny regjeringskoalisjon er limt sammen - så lenge den nå holder - av den tidligere opposisjonen, Osama bin Ladens nettverk i det forrevne landet, ble fysisk utslettet og hans internasjonale brigade i al Qaida («sokkelen» eller «basen») ble enten drept, tatt til fange eller fordrevet til gjemmesteder, hvorfra de ikke kan gjøre mye skade. Men det kan de desto mer i den vestlige verden. Mellom 15.000 og 30.000 al Qaida-aktivister antas å leve et normalt liv i «sovende celler» i Europa, USA, Canada og Australia der de på kort varsel kan forvandles til abnorme terror-enheter.

Flere hellige krigere

Så sett i det globale perspektiv er det ytterst tvilsomt om amerikanernes hevntokt mot «de onde krefter», hvor drap på sivile ble en uunngåelig omkostning, har omvendt så mye som en eneste fundamentalist. Det er faktisk mer sannsynlig at straffeaksjonen mot Taliban-styret og dets terrorallierte har skapt flere hellige krigere - som er villige til å gå i døden for saken.

Og saken er langt større enn selve terrorangrepet på klodens to mest synlige symboler på økonomisk og militær overmakt, World Trade Centers tvillingtårn, og Pentagon, det amerikanske forsvarsdepartementet. Saken er at muslimer over hele verden - og det er skjønnsmessig 1,2 milliarder - oppfatter USA og Vesten som i beste fall en overlegen instans som har redusert islams status i verden, i verste fall en fryktelig fiende, næret av Satan selv.

Den siste kategorien er helt bestemt i mindretall, akkurat som den kristne og jødiske verdens fundamentalister er i mindretall i sine respektive trosretninger.

Den nå avdøde pakistanske tenker, Eqbal Ahmad, som er kjent i hele den muslimske verden for sine liberale synspunkter, har gjort oppmerksom på hvordan de militante islamistene har «kapret» islam, og redusert jihad-begrepet til alene å bety væpnet kamp mot de vantro. «Fundamentalister forsøker,» skriver Ahmad et sted, «å redusere islam til alene en straffelov, frarøvet humanisme, estetikk, intellektuell landevinning og åndelig virksomhet.

T-skjorte-idolet bin Laden

Jihad betyr ikke bare hellig krig i militær forstand. Jihad betyr ordrett «bestrebelse», og beskriver individets plikt ifølge Koranen til å gjøre sitt ytterste i alle livets forhold - i familien, på arbeidsplassen og i samfunnet.

Det er ganske talende at Osama bin Laden i dag er den mest populære skikkelse i den muslimske verden. De steder hvor det ikke er forbundet med sikkerhetsmessig risiko går unge mennesker rundt med bilde av ham på T-skjortene sine. Hans status som idol kan måle seg med de største popstjerners, han ses på av millioner av mennesker som mannen som satte seg opp mot Amerika, supermakten som har tropper stasjonert på Saudi-Arabias hellige territorium. Osama bin Laden er - som fanatikere alle steder, uten skrupler. Han har utstedt en fatwa, et hellig dekret mot USAs militære tilstedeværelse i Saudi-Arabia. Det kan han så visst ikke gjøre, han er ikke anerkjent som medlem av ulama-en, islams Koran-kyndige lærde, men som mange fanatiske fundamentalister har han oppkastet seg til religiøs leder med bakgrunn i den eldste formen for politisk islam, wahabbismen, oppkalt etter en kamelhandler på den arabiske halvøyen, Mohammad al-Wahabbi. Han ledet i 1778 en oppstand mot Mekkas tyrkiske guvernør, som ble drept og hans syndige vinkjeller svidd av.

Den islamske vekkelsen

Kamelhandleren ble forbilde for det 20. århundrets radikale politiske bevegelser i islam, som begynte med Al Jihad-gruppen i Pakistan og Det muslimske brorskap i Egypt, og som reagerte mot først europeisk og senere amerikansk overherredømme i den arabisk-muslimske verden og på det indiske subkontinent, våre dagers India, Pakistan og Afghanistan. Denne «islamske vekkelsen» ble en faktor etter første verdenskrig, hvor det osmanske nederlaget banet veien for de europeiske makters forvaltning av det meste av Midtøsten (bortsett fra Iran og delvis Tyrkia), og hvor streker ble trukket i sanden, som i dag er landegrenser - uten hensyn til religiøse og etniske forskjeller, konger og emirer ble innsatt uten støtte i lokalbefolkningen, alt sammen for å sikre vestmaktene kontroll over oljen og de strategisk viktige handelsrutene til India og Kina, som kunne trues av bl.a. Russland.

Avspeiler tapet av verdighet

Araberne fant seg selv uten innflytelse i sine egne områder, uten støtte fra sine egne, lokale ledere, som var avhengige av Vesten, og politisk islam ble det logiske resultat. Først som religiøst-filantropiske bolverk, siden som militante og opprørske nettverk.

Muslimer generelt har altså i mer enn 100 år sett seg selv som ofre for vestlige interesser. Og de ser i dag seg selv som hjelpeløse i en normal konkurranse med Vesten, både økonomisk og politisk. Det har både en religiøs og en politisk-økonomisk forklaring.

Den religiøse forklaringen er at muslimers oppfatning av sin religion, islam, ikke henger sammen med hvordan verden rent faktisk ser ut. Islam var fra det 7. til det 16. århundre en dominerende verdensmakt, som okkuperte Spania, nådde langt opp i Frankrike og to ganger beleiret Wien, og ingen rettroende får lov til å glemme det. Islam bevarte helt opp til det 20. århundrets begynnelse sin status som en makt verden var nødt til å regne med. Men etter første verdenskrig, med det tyrkisk-osmanske-imperiums sammenbrudd, var festen slutt. Det har den vært siden, og det er i den sammenhengen man skal se politisk islam og den terrorismen som er avfødt av denne bevegelsen.

Medium for Gud

Muslimer mener stadig at islam er de to andre monoteistiske religioner (monoteisme: Troen på kun en Gud); jødedommen og kristendommen, åndelig overlegen. Alle tre religioner skriver seg tilbake til Abraham, og islams hellige bok, Koranen, anerkjenner de fleste profeter og konger som er kjent fra jødiske og kristne skrifter, i tillegg til Abraham (Ibrahim) f.eks. Moses (Musa), David (Daoud), Johannes døperen (Yahya), Maria (Miryam) og Jesus (Issa). I islams selvforståelse gjorde profeten «bare arbeidet ferdig» med sin rolle som medium for Guds egne ord, som via Muhammed ble til Koranen og hadith-en, de guddommelig inspirerte profetsitatene.

Den mest alminnelige politisk-økonomiske tese om islams nedtur er at Koranen også var et instrument i autoritære makthaveres hender, like visst som dens anvisninger om levevis og rettsorden (shariaen) ble administrert i en autoritær klan- og stammekultur, som var kulturelt bestemt, og som Koranen spiller opp til. Det betydde at den utvikling Europa innledet fra opplysningstiden og fremover, ikke kunne motsvares i de muslimske land, hvor Koranens konkrete anvisninger kunne brukes mot ethvert tilløp til demokrati og deling av den økonomiske og politiske makt.

Sosio-politiske årsaker

De mest fanatiske fundamentalister av typen Osama bin Laden innser at islam ikke kan måle seg med Vesten, men nekter å få øye på de sosio-politiske årsakene, som har røtter i en autoritær tolkning av islam. De rendyrkede og militante islamistene ser islam som offer for en ondsinnet og lumsk jødisk-kristen sammensvergelse, hvis eneste formål er å utslette den rette tro.

Og de mener at bare forening av muslimer på tvers av landegrenser og etniske forskjeller, kombinert med avvisning av vestlig vantro «ateisme» og avstraffelse av Vestens «muslimske medløpere», kan gjenreise islam. Blant de militantes mål er det verdslige Tyrkias muslimske politikere og generaler, den arabiske verdens konger, sjeiker og emirer, så vel som militærregimer av typen Pervez Musharraf i Pakistan, Bashar Assad i Syria og Hosni Mubarak i Egypt. Kort sagt USAs «venner», som har det felles at de enten bestyrer rene diktaturer eller - som i Tyrkia og Jordan - halv- og kvartdemokratier.

Her er vi fremme ved årsaken til USAs både allmakt og avmakt: Årsakene til at Osama bin Laden mer enn noen er en populær skikkelse i den muslimske verden er Vestens konsekvente støtte til de muslimske diktaturene.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

<b>MEST ETTERSØKT, MEST POPULÆR: Osama bin Laden er muslimenes mest populære og den vestlige verdens mest forhatte.</b><br/> ARKIVFOTO: AP/SCANPIX<p/>