ATLE M. SKJÆRSTAD atle.skjaerstad@bergens-tidende-no

«Hun» er Madeleine Albright.

Om en uke tidligere utenriksminister i USA.

Ikke lenger oppsatt med privatsjåfør og et kobbel sikkerhetsvakter som også hadde småpengene klare, om hun fant ut at hun manglet en liter melk eller noe «smågodt» på vei hjem fra utenriksdepartementet.

Hun vil bli boende i Georgetown, bydelen i den amerikanske hovedstaden som nærmest er en magnet for maktmennesker eller de som ønsker å være nær makttoppen. Idyllisk og landlig, bare man holder seg unna de to-tre kvartalene langs hovedgaten, som spesielt i helgene er en av Washingtons viktigste «turistfeller».

Rundt seg vil hun ha viktige medlemmer av det politiske Washington. Innen rimelig gangavstand, selv for en amerikaner, vil den tidligere sjefen, Bill Clinton, tidvis ha sin bopel. Kanskje vil Albright ta turen «over haugen» for å diskutere detaljer i den boken om amerikansk utenrikspolitikk som hun planlegger å skrive de kommende månedene.

Albright har stått Bill Clinton nær. I de første dagene etter at hans forhold til Monica Lewinsky «sprakk», var hun en av hans heftigste forsvarere og sa bl.a. i et fjernsynsintervju etter at Clinton i et regjeringsmøte hadde nektet for et seksuelt forhold til Lewinsky: – Jeg tror at disse beskyldningene er usanne.

I et ferskt intervju med fjernsynsstasjonen CNN snakker hun om en «utrivelig episode», men hun har ingen forbehold om det Bill Clinton har oppnådd politisk, både hjemme og ute. – Jeg er stolt over å ha vært hans utenriksminister, sa hun i CNN-intervjuet.

Hvor i all verden? Med en ikke ubetydelig grad av selvironi er det en egen side på det amerikanske utenriksdepartementets hjemmeside på internett som stiller spørsmålet om hvor utenriksminister Albright befinner seg.

For ikke bare er hun den amerikanske kvinnen som har nådd det høyeste politiske embetet i USA noensinne, hun er også den amerikanske utenriksministeren som har stått for den mest omfattende reisevirksomheten.

Til tidlig i desember 2000 var det, fra hun overtok som utenriksminister i januar 1997, logget inn 454.652 km på Albrights internasjonale reisekonto. Det er rundt regnet 454 ganger Bergen-Oslo langs landeveien tur-retur, om vi skal holde oss til noenlunde begripelige størrelser. Eller litt over en gang daglig i løpet av ett år – uten fradrag for hviledager.

Men viktigere: Det viser at hun, på USAs vegne, har stått for et aktivt diplomati. Et engasjement der hun selv har deltatt i detaljforhandlinger og ikke på besøk med mer seremonielt innslag.

Selv understreker hun engasjementet i Europa, og hun er ikke redd for å trekke linjene til USAs utenrikspolitikk fra det hun kaller «den første president Bush»: Et helhetlig og fritt Europa.

Selv har hun i mange intervjuer sagt at en av hennes viktigste oppgaver har vært å demonstrere for amerikanere flest at utenrikspolitikk er noe som betyr noe for dem. Og som er viktig. Sagt med andre ord: USA kan ikke isolere seg fra verdens fortredeligheter.

Rett fra leveren Damen som kanskje minner mer om enn bestemor enn den mektigste kvinnen i verden når man ser henne for første gang, har skilt seg ut fra de fleste av sine elegante og sofistikerte mannlige forgjengere med sin direkte språkbruk. Hun har ikke pakket meningene sine inn i diplomatiske ord og vendinger, men sagt rett ut hva hun mente.

Så gjorde det henne også, ifølge meningsmålinger, til den mest populære politikeren i Washington DC. Selv om amerikanere flest er lite interessert i utenrikspolitikk og knapt vet hva som befinner seg utenfor hjemlandets grenser. De lyttet til fru Albright.

At hun har snublet i sine forsøk på å komme forskjellige medier i forkjøpet med «sin» versjon av historien, er en annen sak. Det har skaffet henne, mildt sagt, sterke fiender, men hun har overlistet dem, kanskje ikke minst på grunn av reisevirksomheten som foredragsholder med besøk i lokalsamfunnene i USA. Derfor har hun beholdt populariteten, selv i Clinton-regjeringens mest stormfulle dager.

Hun beskrives som et politisk «dyr», en innsider med solide kontakter som «bare» var der, da Bill Clinton skulle sette sammen sin første regjering i 1993. Madeleine Albright ble valgt til den vanskelige posten som FN-ambassadør, fire år senere ble hun USAs 64. utenriksminister. Det sier litt at hun ble enstemmig godkjent av Senatet. At hun bare var der, er ikke en helt korrekt beskrivelse, karrieren fra midten av 1970-tallet forteller om en målbevisst dame som bygget seg opp mot det som virkelig kunne føre til topps.

Jødisk bakgrunn Den nå snart 64 år gamle Albright er «innvandrer» til USA. Hun er født i Praha 15. mai 1937. Faren, Josef Korbel, var på et offisielt oppdrag i USA da han «hoppet av» av frykt for hva nazismen kunne føre til for ham og familien. Omkring femti år senere skulle Madeleine Albright bli kjent med sin jødiske bakgrunn gjennom massemediene. Da hun ble utnevnt til utenriksminister, sendte flere amerikanske aviser reportere til Tsjekkoslovakia for å finne ut mer om Albright.

Washington Posts utsendte kom tilbake med de overraskende opplysningene, også for Albright, at tre av hennes besteforeldre hadde mistet livet i Holocaust. At hun var født jødisk var også en overraskelse for Albright, hun var oppdratt katolsk, men gikk over til det episkopale kirkesamfunnet da hun giftet seg.

Saken utviklet seg til en PR-katastrofe for Albright fordi hun god hjulpet av medarbeidere i utenriksdepartementet, oppførte seg som om hun hadde noe å skjule om sin fortid. Hun klarte å legge dette bak seg, kanskje ikke minst fordi hun som utenriksminister alltid har vært åpen og tilgjengelig og har sett det som en av sine viktige oppgaver å «oppdra» amerikanske politikere, og resten av det amerikanske folket, til å ha interesse og forståelse for amerikansk utenrikspolitikk.

Noen har kalt henne PR-kåt når hun har deltatt i allehånde fjernsynsshow, latt seg intervjue i små lokalaviser fra kyst-til-kyst, dukket opp i klasserommene i barneskoler – og kastet den første ballen ved åpningen av baseballsesongen.

Den jødiske bakgrunnen fikk hun «rett i trynet» fra palestinske talsmenn i en tidligere vanskelig periode av fredsforhandlingene i Midtøsten – hun var, ifølge dem, ikke troverdig som fredsmaker fordi hun måtte være på jødenes side. Albright lot seg imidlertid ikke skremme, og hun har arbeidet utrettelig for å få i stand en fredsløsning som ivaretar begge parters krav og behov, også inn i sine siste embetsdager mens andre kanskje er mer opptatt av å rydde kontoret.

Tsjekkoslovakia, Polen og pressen Hun hadde bak seg en strålende vitenskapelig karriere da hun ble fanget inn som heltidspolitiker. Hun fikk sin doktorgrad i statsvitenskap i 1976 for en avhandling om pressens rolle i politiske forandringer i Tsjekkoslovakia, seks år senere vant hun en internasjonal priskonkurranse med en tilsvarende utredning om pressens rolle i polsk politikk i årene 1980-82.

Hun har undervist og forsket ved fakultetet for utenrikstjeneste ved Georgetown-universitet i Washington, der hun var en populær foreleser i internasjonal politikk, USAs og Russlands utenrikspolitikk og politiske forhold i Sentral— og Øst-Europa.

Hun ble fanget inn av politikken allerede i 1976 som nær medarbeider til den demokratiske senatoren Edmund Muskie. To år senere ble hun ansatt i staben til Det nasjonale sikkerhetsrådet med oppdrag å utforme utenriks- og sikkerhetspolitikk. I denne perioden forsterket hun sitt engasjement i Det demokratiske partiet, og hun var rådgiver både for Walter Mondale og Geraldine Ferraro i valgåret 1984 og fire år senere for Michael Dukakis da han forsøkte å vinne over George Bush. Men suksessen kom først i 1992 da hun støttet Arkansas-guvernøren Bill Clinton. Hun var hans fremste utenrikspolitiske rådgiver under valgkampen, og hadde den samme rollen i overgangsperioden før Clinton overtok 20. januar 1993.

Og da Bill Clinton skulle sette sammen sin første regjering etter valget i 1992, falt valget på Albright som FN-ambassadør. Fire år senere ble hun USAs første kvinnelige utenriksminister.

Både som FN-ambassadør og utenriksminister er hun blitt kjent for, og tidvis kritisert for det, at hun er villig til å bruke makt som et utenrikspolitisk verktøy. Albright sier selv at trusler om maktbruk kan utfylle diplomatiet, og at diplomatiet er blitt styrket etter trusler om maktbruk. Hun mener også at tidlige intervensjoner, også militære, er viktige for å støtte land som er i ferd med å kvitte seg med totalitære regimer. Her skiller hun seg for øvrig ganske klart fra etterfølgeren Colin Powell som hun hadde noen feider med da hun var FN-ambassadør og han forsvarssjef.

De siste fire årene har hun stått frem som en hardtarbeidende talsmann for frihet og demokrati der hun selv har engasjert seg sterkt i prosessene. I et foredrag har hun sagt at det nytter ikke å drømme frem løsninger ved skrivebordet – det eneste som teller er arbeid, arbeid og atter arbeid om man skal vinne frem. Derfor har hun da også vært bokstavelig talt både høyt og lavt de siste fire årene. Ifølge statistikken fra det amerikanske utenriksdepartementet, er det ingen utenriksminister som har besøkt så mange land som henne. I fjor ble det 46.