SANNE GRAMBEN

JAMIN MUNK POVLSEN

På torget i Llanfairpwllgwyngyllgogery-

chwyrndrobwllllantysiliogogogoch står fire store turistbusser. Busspassasjerene tusler rundt på den friske walisiske vårdagen og tar bilder av skilt med det latterlige bynavnet. De kan også kjøpe bokmerker, klistremerker, magneter og krus med hjem som et minne om byen med det lange navnet.

Den unge mannen bak disken i en av byens kafeer er vokst opp i Llanfairpwllgwyngyllgogery

-chwyrndrobwllllantysiliogogogoch, og han forsikrer at det faktisk ikke finnes noe interessant på dette stedet. Bortsett altså fra navnet.

Men det er til gjengjeld også godt nok til at de knappe 3000 innbyggerne hjemsøkes av fotoapparater med turister i snor. Byen har grepet sjansen til å tjene en skilling.

Således er den kinesiske take-away'en, Volvo-forhandleren, kafeene og shoppingsenteret bare noen av de butikkene som har valgt å klaske det 58 bokstaver lange navnet opp på fasaden.

Som en spøk

Navnet betyr «Marias kirke i dalen med hvite hasseltrær nær en rivende strømvirvel og Sankt Tysilios kirke nær den røde grotte». Og historien vil at det som en spøk ble konstruert av en mann på 1800-tallet, som ville gjøre byen berømt ved å gi den verdens lengste navn.

Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch er det walisiske språket i dets mest absurde uttrykk. Det minner om en spøk, og på den måten er det faktisk en smule upassende.

For språket er noe som blir tatt svært alvorlig på disse kanter. Walisisk, eller cymraeg, som det heter, skal være Europas eldste språk, og i de siste årene har det utviklet seg til å være en av de få gode historiene fra en verden der små språk har det ganske vanskelig.

Suksesshistorie

I 2002 regnet engelske språkforskere med at det fantes 6000 språk i verden, og at det i 2050 bare vil være 600 tilbake. Det er utbredelsen av de store språkene — ikke minst engelsk - som kveler de små språkene.

Selv om nettopp engelsk også er en del av hverdagen i Wales, har undersøkelser vist at det opprinnelige språket har vunnet terreng de siste 30 årene. Veiskilt sier i dag både Araf og Slow , på skolene lærer barna walisisk, og også mediebildet har endret seg.

I 1982 fikk man den første walisiske tv-stasjonen, S4C. Det skjedde blant annet etter press fra daværende leder av nasjonalistpartiet Plaid Cumry, Gwynfor Evans. Partiet vokste i sin tid ut av bevegelsen for å bevare og utbygge bruken av walisisk, og Gwynfor Evans, som døde nylig, truet tidlig på 1980-tallet med å sultestreike i sin kampanje for å sikre walisisk fjernsyn.

Egen radiostasjon

På det tidspunktet hadde BBC allerede i et par år sendt walisisk radio på stasjonen Radio Cumry (det walisiske navn for Wales), og i dag sender Radio Cumry 20 timer i døgnet - alle ukens syv dager.

Stasjonen ble opprettet for å reflektere befolkningen, påpeker daglig leder av radiostasjonens kontor i Bangor, Marian Wyn Jones.

— Det hadde i årevis vært et tomrom i Wales, fordi landet stort sett ikke hadde hatt en nasjonal presse. Waliserne har alltid vært et folk som leste engelske aviser, men det endret ikke det at det var et behov for nyheter på walisisk, og jeg mener i stor grad at BBC har vært med på å fylle det hullet, forklarer hun.

Rundt i gangene i radiohuset lyder det gebrokne språket når det blir intervjuet eller bare blir ført korridorprat mellom ansatte. En rød lampe i bunnen av redaksjonslokalet forteller at Mic Yn Fyw - mikrofonen - er tent i studioet.

Følelsesspråk

Marian Wyn Jones er selv en av de walisere som har walisisk som førstespråk - sitt følelsesspråk kaller hun det. I dag er det mulig å leve sitt liv på walisisk - ikke minst her i det nordlige Wales, forklarer hun.

— Den lovlige status har betydd mye for språket. Det er presset hardt på for at språket skal brukes i hverdagslivet, og det har vært med på å styrke det.

Folks syn på walisisk er endret, det er oppstått en større stolthet omkring språket, og i dag føler jeg mindre at jeg er en minoritet på grunn av at jeg snakker walisisk, sier hun.

Språket er kommet til å spille en sentral rolle som nasjonalt samlingspunkt i et land som ellers har vært kjent som svært tett knyttet til England.

Eget parlament

I 1999 valgte waliserne for første gang en selvstyrende forsamling, noe som hadde vært en av statsminister Tony Blairs merkesaker. Men i Wales var begeistringen ikke stor.

Landet hadde i årevis avfunnet seg med å bli ledet fra London, der en minister for Wales traff alle beslutninger som gikk over grensen mot vest. Mange walisere så det nasjonale parlamentet som rent byråkrati.

Før opprettelsen av parlamentet forklarte Wales-minister Ron Davies den manglende støtten med at kravet om selvstendighet i Wales aldri har vært så uttalt som eksempelvis i Skottland, fordi dyrkingen av en nasjonal identitet i Wales i større grad har vært språklig og kulturell enn politisk.

Barneoppdragelse

Marian Wyn Jones mener ikke at hele den nasjonale identiteten er basert på språket.

— Man kan saktens føle seg svært walisisk uten å snakke walisisk. Men vi opplever nå for tiden en generasjon av foreldre som i motsetning til sine egne foreldre og besteforeldre føler ansvar for at deres barn også lærer å snakke walisisk, sier Marian Wyn Jones.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende