JAN LUND

Det så ille nok ut etter det første døgnet, og konturene av en uhørt tragedie avtegnet seg etter det andre. I dag ringte dødens klokker over hele kloden. For millioner av mennesker blir verden aldri den samme. Det handler ikke bare om døden og dens hjerteskjærende uttrykksformer, som når ferielek og julestemning på sekunder forvandles til redsel og fortvilelse. Det handler også om de hundre tusenvis som er blitt kvestet på legeme og sjel. Om de millioner som har mistet sine kjære, sine venner, sine hjem, sitt levebrød, sin fortid og sin fremtid.

Foreldre leter etter barna sine. Barn etter sine foreldre. Kjærester etter den elskede. Venner etter venner. Hvis de da ikke var for små til å lete.

Som de fire svenske småbarna som landet i Stürup sammen med en gruppe evakuerte svensker fra Thailand. Ingen vet hva som skjedde med foreldrene. Prester, leger og psykologer sto klar til å ta imot de hjemvendte. Men hva stiller man opp med til fire småbarn, som hver enkelt har mistet kanskje både far og mor?

Fortvilelsen spredde seg over hele kloden mens tapstallene steg og steg i går. Tilsynelatende endeløst. Tragediens omfang foldet seg ut etter hvert som det ble opprettet kontakt med de isolerte områdene. Som da en tamilsk organisasjon i går kveld sendte ut et desperat SOS. «Urgent please», lød bønnen om å gjøre noe — bare et eller annet - etter at antall drepte på det nordlige Sri Lanka passerte 35.000, mens en million skal ha blitt hjemløse.

Tallmessig har det gått verst ut over Sri Lanka og India - spesielt de tamilske områdene i det nordlige India og i den sørøstlige indiske delstaten Tamil Nadu. I India fastslo regjeringen etter et krisemøte at en atomreaktor i Tamil Nadu ikke lakk. Det var ellers frykt for at reaktoren ved Kalpakkam sør for Madras hadde fått alvorlige skader. Mange ansatte mistet livet, og myndighetene evakuerte området av frykt for et utslipp.

På den motsatte kyst forsvant et av delstaten Keralas eldste templer. Det mer enn 100 år gamle Sree Paschimeswari tempelet nær Alappad ble rammet kl. 11.00 lokal tid, akkurat da de troende var samlet. Bølgene trakk alt med seg ut i havet - inklusive presten og gudestatuen.

I disse områdene finnes det ingen tall på ofre. Hele landsbyer er forsvunnet. Familier er vekk, så ingen kan identifisere de døde. På den indiske øygruppen Andamanerne og Nikobarene har det ennå ikke vært mulig å komme i forbindelse med et par håndfuller bebodde øyer. De er totalt oversvømt, og ingen vet hvilken skjebne beboerne har lidd. Situasjonen er like uviss i det nordlige Indonesia i Aceh-provinsen. Aceh har vært stengt for fremmede på grunn av en militant muslimsk opprørsbevegelse. I går fikk hjelpeorganisasjonene adgang til området og kunne konstatere at ødeleggelsene er dramatiske. I en enkelt by var det 10.000 døde.

Indonesias visepresident sa i går at det samlede tapstall er minst 25.000. Mer enn en million mennesker uten mat eller tak over hodet utløste omfattende plyndringer. Det eksisterer ganske enkelt ikke mat nok. Som en embetsmann slo fast i en lokalradio: «Det er ingen hjelp å hente. Det er alles kamp mot alle».

Fra turistområdene i Thailand, Kerela og Sri Lanka tikker de alarmerende meldinger om et stort antall drepte utlendinger fortsatt inn. Regjeringer og hjelpeorganisasjoner holder kortene tett inn til brystet. Ingen ønsker å si det høyt. Men tapstallet kan vise seg å bli rystende stort. Sverige kan være det hardest rammede landet utenfor regionen, fordi det nesten totalt raserte området Khao Lak var et yndet svensk feriemål. På en pressekonferanse i Stockholm avviste en talsmann for den svenske regjering å sette tall på den uuttalte frykt. Han noterte bare at «antall drepte kan være meget stort». I svenske medier sirkulerte beregninger på mellom 1.000 og 1.500.

I FN uttalte en talsmann at tsunami-katastrofen kan vise seg å bli historiens mest kostbare. Det handler om milliarder av dollar i ødeleggelser - og en fremtid lagt i ruiner. For ferieområdene rammer katastrofen dobbelt hardt. Millioner fikk eksistensgrunnlaget revet vekk akkurat da høysesongen var kommet i gang. Mens nødhjelpsorganisasjonene forsøker å avhjelpe alle akutte behov, stiger frykten for epidemier spesielt i de vanskelig tilgjengelige kystområdene. Likene flyter i elver eller går i forråtnelse på strender, i jungelen og i gatene.

Det vil gå mange uker før katastrofens fulle konsekvens er klar, og mange år før sårene heles. Men arrene forsvinner aldri.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende