Etter at Vladimir Putin i desember utpekte juristen Medvedev (42) som sin etterfølger, har han ledet soleklart på meningsmålingene med rundt 70 prosent oppslutning, pluss minus. Medvedev drar nytte av «Putin-effekten», den nåværende presidentens enestående popularitet.

— Målinger har lenge vist at rundt 40 prosent av velgerne ville stemme på Putins kandidat, uansett hvem det måtte bli, sier forsker Helge Blakkisrud ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).

Putin signaliserte tidlig at hans to sterkeste kandidater var første visestatsminister Medvedev og tidligere forsvarsminister Sergej Ivanov. Medvedev regnes som mer markedsliberal enn Ivanov, som normalt knyttes til de såkalte «silovikene» (personer med bakgrunn fra KGB/FSB eller forsvaret).

Maktkamp mellom klanene

— Da Medvedev var utpekt sa han at han ville velge Putin som ny statsminister i sin regjering. Et viktig spørsmål blir hvordan det russiske systemet, som er så topptungt, vil fungere med todelt ledelse, sier Blakkisrud.

Hvordan blir maktbalansen mellom presidenten og statsministeren? Hittil har statsministeren spilt en begrenset rolle i russisk politikk. Hvordan vil den nye regjeringen bli sammensatt? Er det bare statsminister Viktor Zubkov som må gå, eller blir også mange i hans team skiftet ut? Og hvordan vil de sentrale postene i presidentadministrasjonen bli fordelt?

De mange spørsmålene vil stå ubesvart til etter at Medvedev blir innsatt som ny president i mai. Kanskje mye lenger også, tror Blakkisrud, som leder avdeling for Russland og Eurasia ved NUPI.

— For Medvedev blir det en utfordring hvordan han skal plassere inn egne folk for å vinne kontroll, og samtidig balansere ut de ulike klanene og interessegruppene i statsapparatet. Putin baserte sin posisjon på at han greide å balansere ut de ulike gruppene. Det brukte han store deler av sin første fireårsperiode til å få til. For Medvedev, som selv tilhører en av klanene, blir det enda mer krevende.

Mer marked, litt mindre stat

Få tror på noen drastisk omlegging av russisk politikk med Dmitrij Medvedev som president. Han har vært en sentral støttespiller for Putin, og vært med på å utvikle dagens politikk.

— Det er grunn til å tro at Medvedev vil videreføre grunntrekkene i putinismen. Men det er ventet at han vil justere den økonomiske politikken, i mer markedsvennlig retning og mindre stat, sier Blakkisrud.

Både Putin selv og Medvedev har den siste tiden kommet med signaler om at de store statlige monopolene er et midlertidig fenomen. Det tolkes som at statens engasjement i næringslivet skal reduseres, mer slik det var under Putins første fire år som president.

— Kanskje er det også duket for en ny runde med desentralisering og redistribuering av makt. Men det vil i så fall skje mer kontrollert enn på 90-tallet, da det skjedde ad hoc og uten en overordnet plan.

Sterk vekst under Putin

Blakkisrud mener det viktigste ettermælet Putin får etter sine åtte år som president er at han stabiliserte og konsoliderte Russland, etter perioden med oppløsning og kaos på 90-tallet.

— Han prioriterte økonomisk vekst, og la på den måten grunnlaget for at Russland igjen skulle komme opp å stå som internasjonal stormakt. I 1998 var landet i praksis bankerott, og måtte erklære seg midlertidig betalingsudyktig.

I Putins tid har den økonomiske veksten vært syv prosent årlig i gjennomsnitt. Justert for kjøpekraft er Russland i dag verdens syvende største økonomi, og har verdens tredje største beholdning av valutareserver.

— Det er et problem at vekst og rikdom er ulikt fordelt, og forskjellene mellom rike og fattige regioner vokser. Likevel har andelen som lever under den offisielle fattigdomsgrensen blitt mer enn halvert de siste årene. Og den russiske middelklassen, som ble nesten utradert i 1998, er kommet sterkt tilbake med velstandsvekst og økt kjøpekraft, påpeker Blakkisrud.

Konfrontasjon med Vesten

Denne uken har Russland i sterke ordelag kritisert vestlige land som anerkjenner Kosovo som selvstendig stat. Med nyvunnet økonomisk styrke føler russerne at de kan kjøre sin egen kurs, basert på egne interesser.

— Du ser det samme i forholdet til Iran. Denne alenegangen må også sees på bakgrunn av Russlands skuffelse over Vesten. Etter 11. september søkte Putin partnerskap med USA og lovet full støtte i krigen mot terror. Amerikanerne tok det russerne hadde å gi, men ga lite tilbake. Tvert imot. På flere områder handlet USA stikk i strid med russiske interesser. For eksempel sa USA opp ABM-avtalen, mot russernes ønske.

Blakkisrud tror likevel ikke på en varig konfrontasjon med Vesten.

— På lengre sikt vil nok Russland igjen gravitere mot Europa. De vil se seg tjent med samarbeid med EU og en tettere integrasjon i Europa, fremfor en eurasiatisk politikk og fortsatt alenegang. Men grunntonen i Medvedevs utenrikspolitikk vil nok fortsatt slås an av stormaktsambisjoner og interessebasert politikk.

Ingen vanlig valgkamp

Hvis Russland hadde fungert som et vestlig demokrati, ville landet akkurat nå vært inne i avslutningen av en intens valgkamp. Men slik er det ikke.

Mye ligner på situasjonen foran valget til statsdumaen i desember. Da favoriserte mediene klart Det forente Russland, der Putin overrasket med å stille først på partilisten. Det forente Russland nektet også å stille til debatter med de andre partiene.

— Nå ser vi på samme måte et voldsomt fokus på Medvedev i russiske medier. Når han er ute i regionene, eller kommer med politiske utspill, blir det godt dekket. Men han har takket nei til å delta i tv-debatter med de tre andre kandidatene.

— Dette gjenspeiler russisk nyhetsformidling de siste årene, en stadig rapportering av hva Putin har sagt, men uten dialog og kommentarer. Etter min mening representerer det et klart demokratisk problem når makthaverne velger monolog fremfor debatt, sier Blakkisrud.

Hva synes du om utviklingen i Russland? Si din mening i kommentarfeltet nedenfor.

ALEXANDER NATRUSKIN