LASSE ELLEGAARD

«Så det ikke», som palestinernes statsminister Ahmed Qurei sier det «skal se ut som Mahmoud Abbas velges sittende på toppen av en israelsk tanks».

Palestinerne skal etter planen velge Yasser Arafats etterfølger som «formann» — eller president - 9, januar. Colin Powell vil fortelle israelerne at palestinerne på valgdagen må få hevet det generelle portforbudet og på den måten få oppleve duften av demokrati for en enkelt dag.

Da Yasser Arafat forlot denne verden den kalde høstmorgenen i Paris for 13 dager siden, hørtes et ekko i globale medier og blant politiske ledere utenfor den arabiske verden og Palestina: At tiden nå er inne for «moderasjon», og dersom Yasser Arafats arvtakere kjenner sin besøkelsestid, vil de snart se solen stå opp over Klippemoskeens gullkuppel i Jerusalem.

USAs president Bush tok ikke den døde lederens navn i sin munn da han sammen med Tony Blair advarte palestinerne om at dersom de vil ha sin egen stat, er første forutsetning «en bekjennelse til demokratiet».

Verken Bush eller Blair brydde seg om at Arafat levde og døde som den eneste arabiske lederen på kloden som kunne skryte av å være ekte demokratisk valgt, nemlig med stort flertall i 1996 under internasjonal overvåking, og at han fremdeles i sykesengen hadde de fleste av de sju-åtte millioner palestinere i og utenfor «hjemlandet» bak seg. Det som i fire år har plaget Bush - og med ham Ariel Sharon, Israels statsminister - er at Arafats demokrativersjon ikke passet til modellen som ble diktert fra Washington og Jerusalem.

Arafat levde derfor sine siste år som isolert av israelske tanks og erklært «irrelevant» i Det hvite hus. Hans gamle allierte i Fatah, Mahmoud Abbas, ble etter amerikansk-israelsk press utpekt til «statsminister» for PA, Den palestinske selvstyremyndighet, i 2003. Han gikk raskt av etter en maktkamp med Arafat om kontrollen over de ca. 12 sikkerhetstjenestene (reelt militser), og ble avløst av en annen veteran, Ahmed Qurei - Abu Ala.

Slik den aktuelle arvefølgen tegner seg akkurat nå, er det stort sett enighet i Fatah - det største politiske partiet under PLO-paraplyen - om å stille Mahmoud Abbas som eneste kandidat til formannsposten. I skrivende stund er det usikkert om Marwan Barghouti, fengslet i Israel, er på banen, stilt opp av yngre militante Fatah-aktivister, men i tilfelle er det ventet at han selv trekker seg. Nå prioriteres enhet fremfor kaos - det kan tidsnok komme.

Mahmoud Abbas er ny leder av PLO, den palestinske frigjøringsorganisasjonen som ikke lenger har avgjørende innflytelse i PA-systemet. Han vil videre være lokal styrmann for Fatah, fordi den eldre og mer militante Faruk Khadoumi, som overtok Arafats post som generalsekretær, sitter på sidelinjen i Tunisia, og ikke har vært i Palestina på årtier. I sitt parløp med Ahmed Qurei likner Mahmoud Abbas umiddelbart den «moderasjon» som kan gi USA og Israel grunn til optimisme.

Det er både riktig - og helt feil. Riktig fordi Abbas en stund kan sikre fred mellom palestinske interessegrupper som trenger tid til å finne nytt balansepunkt i tomrommet etter Arafat. Feil fordi de moderate ikke kan levere varen - en holdbar fredsavtale med Israel.

Mahmoud Abbas er ikke populær, men til en viss grad respektert. Han har ikke noe nettverk, han kjenner ikke sitt folk, som han nødig omgås. Selv om han har vært med i Fatah siden 1959, har han aldri «spilt biljard» med geriljakommandanter og pleid kontakter i PLO-kretser. Han kom seg ikke frem i kamuflasjedrakt, men foretrakk skreddersydde dresser og blankpussete sko. Han studerte når kommandantene var i felten, og skrev en doktoravhandling om Holocaust, der han satte spørsmålstegn ved antall nazi-myrdete jøder (men har aldri gitt uttrykk for antisemittisme). Hans firma i Qatar, som han emigrerte til i 1948-49, gikk fint med familiens hjelp. Han var diplomaten og forhandleren, som først kom med i Arafats absolutte indre krets etter israelernes drap på PLOs nummer to, Abu Jihad (Khalil al-Wazir), i Tunisia i 80-årene.

Nå er han førstevalg som «trøsteelsker» inntil palestinerne finner en leder de virkelig kan elske. Bare 43 prosent av dem har ifølge en måling offentliggjort av An Najar-universitetet i Nablus, tillit til Mahmoud Abbas' evne til å trylle frem en fredsavtale som kan holde. Tilliten til Qurei, som i tillegg er belastet av korrupsjon, er enda mindre: 28 prosent. Den populære Abdel Haider-Shafi i Gaza er oppfordret til å stille, men som langt over 80 år tror man han vil si nei takk.

De fleste kommentatorer synes da også å være enige om at det nå blir enda vanskeligere å nå en avtale, enn hvis Yasser Arafat hadde vært i live. Geriljasjefen hevner seg fra graven på sine plageånder. Hans manipulerende ledelsesform sikret at han som den eneste i PA-ledelsen hadde kontroll over Fatahs fraksjoner og nasjonalistenes fløykrigere, og som samtidig var urørlig i forhold til Hamas og Islamsk jihad, som er religiøst orienterte.

Nå har ingen makten, heller ikke dem som bærer titler og embeter, og det planlagte valget 9. januar vil vise det. Det uberegnelige er derimot om de fire gruppene som tegner seg i arvefølgen, vil slutte opp om Mahmoud Abbas i stort nok antall.

  • De «moderate» med Abbas og Qurei i spissen og Mohammad Dahlan som våpendrager, er få og dårlig organisert.
  • De mer militante av den gamle, rev o lusjonære Fatah-garden , der Faruk Khadoumi er den best kjente, er heller ikke mange, men har innflytelse ute i flyktningleirene.
  • Blant de unge militante fra Vestbredden og Gaza er den mest kjente lederen Marwan Barghouti, leder av Fatahs Tanzim-fraksjon (Tanzim: Organisasjonen).
  • Fundamentalistene i Hamas og I s lamsk jihad står sterkt i den «palestinske gate», men deltar ikke i valget. Det gjør deres tilhengere kanskje, enten ved boikott eller ved å støtte «uavhengige» militante kandidater.

De siste fire årene er Hamas' popularitet steget fra 17 til 38 prosent av palestinske velgere. Hamas boikotter valget med begrunnelse at det er knyttet til Oslo-avtalenes tekst - om det også betyr at deres tilhengere vil avholde seg fra å stemme - eller stemme imot Mahmoud Abbas, vil vise seg.

De fleste så helst at 43-årige Barghouti, som soner fem livstidsdommer for drap på bosettere og soldater i de okkuperte områdene, ble ny leder. Hans problem er at han er populær på Vestbredden, men bare kan mønstre få tilhengere i det «egyptiske» Gaza, som er langt mer konservativt enn de «jordansk»-pregete byene på Vestbredden.

USA og Israel håper at Mahmoud Abbas vil materialisere seg som en Hamid Karzai eller som en Iyad Allawi. Men skjer det, holder han enda kortere tid enn ventet.

Et fingerpek om hva som er i vente hvis han kan mistenkes for å regjere på israelernes nåde, fikk han 13. november ved en minnehøytidelighet for Arafat i Gaza. Plutselig lød skudd og slagord mot ham og Mohammad Dahlan, Arafats korrupsjonsmistenkte tidligere sikkerhetssjef i Gaza, som nå lønner sin egen private milits. Abbas' paniske livvakter skjøt inn i mengden mens han selv ble geleidet vekk fra scenen.

Da skytingen var over, lå to lik på valplassen - et medlem av Arafats «Styrke 17», og et medlem av «Den forebyggende sikkerhetstjenesten». Det viste seg at Fatah-lederen, Ahmed Halas, ville «gjøre oppmerksom på seg selv», nå da Mahmoud Abbas var på skuddhold, så han ikke trodde at Mohammad Dahlan var alene om å dirigere en militsstyrke.

Faktisk er det omkring 20 væpnete grupper i Gaza, som etter PAs kollaps under intifadaen slåss om markedsandeler i Gaza. Episoden viste også at det ut av det palestinske fraksjonskaoset kan komme en mellomting mellom Arafat, Che Guevara, Saddam Hussein og Osama bin Laden. Kandidatene er i ferd med å profilere seg. Skjer det, vil det «historiske kompromiss» mellom Israel og palestinerne utsettes til en uviss fremtid. Og mange palestinere med militante sympatier ser heller en slik utgang enn at det inngås en avtale i nær fremtid på de vilkår som var på bordet i Camp David sommeren 2000 og et halvt år senere i Taba, der forhandlingene mellom Arafat og daværende statsminister Ehud Barak brøt endelig sammen.

Men ingen tror at Mahmoud Abbas vil være i stand til å selge noe kompromiss til folket. Hvis han og hans forhandlere likevel inngår en avtale, blir det opp til amerikanerne, israelerne og et svekket PA-styre å føre dem igjennom med makt. Det vil ende med «libanisering» av Palestina - og gagne den dagsorden mange mener i virkeligheten er Sharons, nemlig å hindre en levedyktig palestinsk stat.

Sharons plan om å trekke Israel ut av Gaza og nedlegge noen bosettinger på Vestbredden er solgt til offentligheten som starten på en ny fredsprosess, men vil reelt fryse en slik prosess fordi palestinerne er imot planen. De frykter at den blir begynnelsen på en endelig oppdeling av de okkuperte områdene så det blir 40-45 prosent igjen til palestinske «bantustans» i Gaza og på Vestbredden. De store israelske bosettingene bevares, og israelsk kontroll over infrastruktur og vannforsyning beholdes. Og som en av Sharons politiske rådgivere, David Weissglass, er sitert for: «Når du fryser fredsprosessen, hindrer du samtidig en palestinsk stat». Nemlig. Og derfor var Richard Burns, USAs utsending til Midtøsten, i Jerusalem søndag for å forberede Sharon på kravene Colin Powell ventes å stille til Israel, så PA-valget kan se ut som en demokratisk prosess.

Og Israel forventes å følge Powells anbefalinger. For alle parter er interessert i Mahmoud Abbas - ikke fordi han er en sterk leder, men nettopp fordi han ikke er det.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

STØTTE FRA USA: Mandag møtte den amerikanske utenriksministeren, Colin Powell, sjefen for PLO, Mahmoud Abbas, i Jerico på Vestbredden.<p/> FOTO: REUTERS