— Nå skal du bli fin, sier Solveig Næss med kosestemme mens hun barberer pelsen til Petité på australsk saueklippervis.

Den hvite storpuddelen ser ut til å nyte tilværelsen. Står helt i ro på hundefrisørbordet og titter ut vinduet på trafikken i Fjøsangerveien.

Tålmodighet er en fryd

— Så flink, skryter frisøren og barberer sin firbeinte kunde drevent rundt øret og i ansiktet.

Dette kommer til å ta tid. Minst to timer bruker hun på de store hundene. Halvannen på de små.

— Først skal hun grovklippes, så skal hun vaskes, fønes og børstes. Til slutt finklipper jeg, forklarer Solveig.

Det kommer vel med at den hvite ulldotten er tålmodig.

— De blir i grunnen veldig rolige når de kommer opp på bordet. Jeg tror de nyter å bli stelt med, og når de er ferdige, er hundene så kry når de blir hentet av mor eller far og skal gå ut i verden, sier Solveig.

Eiere ingen adgang

Hundeeierne har nemlig ingen adgang når kjæledeggene fjonges opp.

— Det er til fordel for hundene. De stresser så forferdelig hvis eierne sitter her. Vil bare ned og ut, sier Solveig.

Hun har selv fire små pudler. En av dem, Samson, hopper fornøyd rundt i salongen og logrer med halen. Skikkelig i den silkemyke pelsen, selvfølgelig.

— Det er en skikkelig premiehund. Syvendeplass sammenlagt av alle raser i et norgesmesterskap, sier matmor stolt.

Det er utstillingsfrisyrer hun liker aller best å lage. Det tar i hvert fall tid!

— Da skal pelsen være lengre, så de største pudlene kan det ta opp til fem timer å stelle.

Petité nøyer seg med hverdagsklipp. Hun og den svarte storebroren Lucas - som sitter tålmodig og venter på klippetur - er skikkelige jobbehunder ifølge eier Eva Tvedt. Brukes til trekkhunder og kløv. Men innimellom må de sjaines litt, de også.

Eplesjampo og spesialbalsam

— Sånn, ja, nå skal pelsen din bli myk og deilig, sier Solveig og tar tak for å løfte Petité opp i den store vaskebaljen. På tide å såpe inn pelsen.

Mmm. Duften av eplesjampo fyller den lyse salongen. Petité lukker øynene og strekker hals mens frisørdamen masserer inn godsakene i det som er igjen av pelsen.

— Så tar vi i litt spesialbalsam. Kjenn hvor mykt det blir, smiler Solveig og kniper i krøllene. Etter at pelsen er omhyggelig skyllet, får Petité to store, myke, rosa håndklær over ryggen.

Utdannet i Sverige

Det finnes ikke mange hundefrisører i Bergen. De som klipper, gjør det oftest hjemme.

— Det er få offentlige salonger, for å si det sånn, smiler Solveig. Moms koster. Det gjør husleien også. Selv er hun på jakt etter et mindre lokale.

Da Solveig var 20 år, jobbet hun et år på kennel i Sverige.

— Jeg klippet tolv hunder for dagen! Sammen med en annen lærling jobbet jeg gratis, men fikk kost og losji. Det gikk veldig fint, sier Solveig.

— Farger du pelsen til noen av dem?

— Aldri! De får være som de er. Fargingen overlater jeg til amerikanerne ý de har jo hunder som matcher klærne til fruen i huset, ler Solveig.

Bukse og leggvarmer

Vi nærmer oss siste fase i Petités bli-ny-dag.

Solveig triller frem føneren og setter seg godt til rette på krakken.

— Nå skal hun få bukser og leggvarmere på seg, sier Solveig med største selvfølgelighet. For det er det det heter, forstår vi.

Og etter børst, klipp, føn, klipp, børst, føn, føn, klipp og børst er Petité klar for verden. Voilá! Tre måneder til neste gang.

Se mer fra Solveigs salong på TVHordaland i kveld klokken 17.30!