EVA PLESNER

Bagdad

Lekende barn løper rundt på veier og gater, kvinner spaserer arm i arm, menn i nystrøkne skjorter står i skyggen under trærne og sludrer, småbarn får en ridetur på fedrenes skuldre.

Det er smilende ansikter og glade stemmer. For en kort stund er den daglige frykten for bilbomber, drap og kidnapping kommet i bakgrunnen. Selv ikke det massive oppbudet av politi, soldater og sikkerhetsfolk kan spolere idyllen.

– I dag tillater vi oss å være glade. Dette er vårt andre frie valg. Det første var som bryllupet, dette er som fødselen av det første barnet. Det er en viktig dag for Iraks fremtid, sier Talib Ibrahim Hussein, valgformann på Bakr Al-Hakim skolen, et av syv stemmesteder i bydelen Karrade.

Valfart til valgstedene

Bagdads borgere valfartet til valgstedene tidlig fra morgenen. Til fots, fordi all biltrafikk av sikkerhetshensyn har vært forbudt siden fredag kveld.

Klokken fem minutter over ni lot 18-årige Yasin Mohammed sitt livs første stemmeseddel dumpe ned i stemmeurnen. Så dyppet han fingeren i den lilla fargen som vil «merke» ham i et par dager og hindre forsøk på å stemme flere ganger.

– Det føles skikkelig godt å delta i valg, sier han med et bredt smil og avslører at han stemte ja.

Yasin Mohammed er shiamuslim og en av de heldige unge irakerne som har jobb. Han er håndverker og de siste ukene har han diskutert grunnloven ivrig med venner og kollegaer, sier han. Han innrømmer likevel at de stort sett alle sammen er shiamuslimer som han selv.

– Men jeg forstår ikke hvorfor sunniene er så nervøse. Her i nabolaget vårt bryr vi oss ikke om hvem som er sunni og hvem som er shia. Vi er alle like. Og det er akkurat det som står i grunnloven.

Saddam tok hennes sønn

I et av de andre valglokalene på skolen er det blitt Sajida Abd Ahmeds tur til å sette sitt kryss. Hun er 65 år og enke på tiende året. Det smilende, elskelige ansiktet hennes er tannløst og rynket som et vintereple. Hun er mor til ni og bestemor til foreløpig 11 barnebarn, forteller hun stolt, og det er bare andre gangen hun stemmer. Første gang var i valget i januar.

– I Saddam-tiden holdt jeg meg alltid borte når det var valg. Ville du kanskje stemme på en mann som hadde drept din sønn, sier hun.

Så forteller hun at hennes eldste sønn ble henrettet under diktaturet. Han var akkurat ferdig utdannet ingeniør i 1985 da han plutselig forsvant sporløst. Etter et år ringte de en dag fra Mukhabarat, det hemmelige politiet. Hvis Sajida ønsket det, kunne hun få utlevert liket av sønnen.

Plutselig begynner tårene å strømme ned over Sajidas furete kinn. Hva sønnens forbrytelse besto i, får vi aldri vite, det er for vondt å snakke om ham, selv 20 år etter hans død.

Den gamle damen summer seg litt. Så er hun klar til å avgi stemme – et ja til forfatningen. Hun har slett ikke lest innholdet, for hun kan ikke lese, men hun har fulgt med i tv og aviser, og sønnene har også forklart henne om det.

– Om Gud vil, så blir tingene bedre når vi får en grunnlov, sier hun når krysset er satt.

Stemning av fest

Vi forlater Sajida for å dra til bydelens største og sentrale stemmelokale på Marig Ejun-skolen. I gatene vifter folk med irakiske flagg og et opptog av politimenn drar forbi, syngende av full hals. Det er en helt spesiell stemning av fest og frihet.

På Marig Ejun-skolen møter vi den første nei-mannen. Det er Faris Al-Kaizi, kameramann i en irakisk tv-stasjon. Han sier nei fordi konstitusjonen ikke er skrevet av irakere. Den er diktert av USA eller Iran, mener han og et ja vil splitte Irak i tusen biter.

– Forfatningen vil skade oss alle slik den ser ut nå, uansett om vi er sunnier, shiaer, kurdere eller noe fjerde. Vi trenger mer tid til å formulere en forfatning, og den må lages av irakere, sier Faris Al-Kaizi.

Han tror heller ikke på de garantiene som forfatningen lover. – Se bare hvordan de forandret på den i siste øyeblikk. Hvordan kan man stole på noe som helst, spør han.

Faris Al-Kaizi er sunnimuslim og hører til dem som synes at situasjonen i dag er verre enn under Saddam-regimet. Ikke fordi han ønsker Saddam Hussein tilbake, men fordi det var sikkerhet og orden den gang, sier han.

Vil tjene sitt land

Like før vi kom til Marig Ejun-skolen er to kvinner kjørt bort av politiet fordi de forsøkte å få folk til å stemme nei.

– Den form for agitasjon kan vi naturligvis ikke ha på selve valgstedet, så de ble vist bort. Men ellers har det ikke vært noen problemer over hodet, forteller valgformann Ali Juad.

Han lever av å selge verktøy fra en liten bod og er en av 150.000 irakere som medvirker til avviklingen av valget. I tillegg kommer ca. 120.000 irakiske valgobservatører. De løper alle en risiko. Men det gjør det bare enda viktigere å delta, mener Ali Juad.

– Jeg vil gjerne tjene mitt land, derfor meldte jeg meg som valgformann. Situasjonen er veldig ille for tiden, men jeg tror det blir bedre når vi får en grunnlov og en ny regjering. Valget er et av de sterkeste våpen mot terroristene, og jeg sier som det slagordet valgkommisjonen har laget: «Vår drøm er sterkere enn deres trusler!»

FESTDAG: For en kort stund glemte irakerne den daglige frykten da de i går gikk til stemmeurnene. Her er en familie på vei til stemmelokalet. FOTO: FLEMMING WEISS ANDERSEN