PIERRE COLLIGNON

Egentlig er det enkelt: Ingen kan gå i krig med mindre de gjør det i selvforsvar, eller FNs sikkerhetsråd har gitt tillatelse til bruk av væpnet makt.

Det er essensen i FN-paktens forbud mot krigføring, og derfor er de fleste folkerettseksperter enige om å avvise de amerikanske og britiske argumentene for et militært angrep på Irak uten støtte fra FNs sikkerhetsråd.

Stort sett ingen mener at USA eller andre kan godtgjøre at det er behov for å angripe Irak i selvforsvar. Det er ganske enkelt ikke dokumentert at Irak representerer en umiddelbar trussel mot sine naboer eller land lenger vekk.

Lider for lite

Så er det resolusjon 1441 fra i høst, som truer Saddam Hussein med «alvorlige konsekvenser» hvis han ikke samarbeider med FNs våpeninspektører. Den amerikanske administrasjonen mener at den formuleringen er nok til å utløse en krig, men det avviser de fleste rettseksperter.

I FNs juridiske språkbruk betyr «alvorlige konsekvenser» nemlig ikke noe bestemt, mens bruken av væpnet makt normalt omtales med en nøyaktig formulering. Resolusjontekstene om væpnet makt bruker å gi et land, en organisasjon eller en koalisjon lov til å benytte «alle nødvendige midler».

— Da resolusjon 1441 ble debattert, var det klart at flere land stemte for den nettopp fordi de ordene ikke ble brukt. Derfor kan resolusjon 1441 i seg selv ikke tillate bruken av væpnet makt, sier Alan Boyle, professor i internasjonal rett ved universitetet i Edinburgh i Skottland.

Går man ut over FN-pakten, kan man diskutere om en krig i Irak kan rettferdiggjøres som en humanitær intervensjon. FN-pakten gir ikke den muligheten, men de fleste jurister vil mene at man ville ha legal grunn under føttene hvis en krig ble innledet for å stanse folkedrap, forbrytelser mot menneskeheten eller en sultkatastrofe. Men ingen av de betingelser synes oppfylt i Irak.

— Graden av lidelse i den irakiske sivilbefolkning kan neppe sies å godtgjøre en krig, sier den amerikanske professoren i internasjonal rett, Michael Schmitt, som forsker for Marshall-fondens Europa-senter.

Spissfindig juristeri?

Han avviser de juridiske argumenter for en krig som den amerikanske administrasjon har presentert, men Michael Schmitt mener at det kan finnes en lovlig grunn likevel. Han henviser til resolusjon 687 fra 1991, som inneholder alle betingelsene for våpenhvilen etter Golfkrigen.

— Hvis den ene part i en våpenhvile bryter avtalen, må den annen part gjenoppta krigshandlingene, og det står klart for alle at Irak gang på gang har forbrutt seg mot resolusjon 687, sier Michael Schmitt og ramser opp:

— Iraks behandling av sin befolkning, bruken av makt mot amerikanske og britiske fly og det manglende samarbeid med FNs våpeninspektører er alle sammen brudd på 687.

Michael Schmitt er imidlertid klar over at argumentet om våpenhvilen kan bli avvist som spissfindig juristeri, fordi betingelsene fra resolusjon 687 er blitt brutt gang på gang siden 1991 uten at verdenssamfunnet reagerte.

— Det er min mening som jurist at brudd på våpenhvilen gir en teknisk begrunnelse for krig, men jeg vil ikke uttale meg om hvorvidt det ville være politisk klokt, sier Michael Schmitt.

Flere britiske eksperter som støtter krigsplanene, henviser til «alle resolusjoners mor» fra 1991 som en god juridisk basis, og derfor er de lei for at den britiske statsminister Tony Blair noensinne fikk amerikanerne med på å prøve å få vedtatt en ny FN-resolusjon.

«Det ser ut til at amerikanerne litt naivt undervurderte motstanden i FN-systemet. I dag ønsker de nok at de aldri hadde innlatt seg på den stien, men det kan være at legitimiteten vil komme med forsinkelse hvis intervensjonen i Irak møtes av jublende irakere», skriver professor Ruth Wedgwood i et innlegg i Financial Times.