• Det er selvsagt vanskelig å gi slipp. Men det er riktig å gi slipp - for dere og for landet.

HEIDI AMSNICK

London

Slik tok Tony Blair i går avskjed med partiet han har ledet i 12 år — de siste ni som statsminister.

Det var et siste vink, etter det lengste farvel - i hvert fall i forhold til Labours kongress.

Det var slutten på en æra som begynte i 1994 - da Blair første gang stilte på kongresspodiet. Han lovet slagsmål: med Thatcher-tidens konservative, med fagforeningene, ja sågar med eget parti.

Og han vant.

Elsker Labour

I 1997 flyttet inn i Downing Street med kone og tre barn, som Labours første statsminister på 18 år.

De tre barna er nå unge voksne. I går satt de sammen med sin mor Cherie Blair da statsministeren leverte en følelsesladet siste tale til partiet han sier han elsker, som han alltid vil stå ved «med hodet og med hjertet».

— Sannheten er at man ikke kan fortsette for alltid, sa han.

I 1994 ble han møtt med taktfaste klappsalver fra et parti som kanskje ikke elsket ham - men som visste at han hadde den magiske formelen som kunne gi dem tilbake makten etter 18 år.

I går ble han avbrutt av hyppige klappsalver. Møtt med stående ovasjoner da han beveget seg ut av lokalet. Om det skyldtes ekte beklagelse over hans avgang - eller lettelse - vet ingen. Det ble løftet skilt der det sto «Simply the best» og «I love Tony» - men disse virket mistenkelig «plantet».

Talen var klassisk Blair: Brede ideologiske penselstrøk blandet med det personlige og følsomme. Bitre følelser eller sinne var ikke å høre.

Takket Labour

Blair takket Labour:

— Det har vært et privilegium å være deres leder.

Han takket det britiske folk.

Han takket sin familie.

Labours resultater de siste ni årene ble ramset opp, og det var en sterk appell om å stå sammen i kampen for en fjerde valgseier i strekk i 2009. De konservative, under ledelse av unge David Cameron, leder meningsmålingene - men det betyr ingenting, hevdet Blair.

— Hvis vi ikke kan plukke dem fra hverandre de neste to årene, fortjener vi ikke å være i politikken, sa Blair.

Like ved satt finansminister Gordon Brown - mannen som ønsker å etterfølge Blair. Det må ha vært merkbart for begge at mottakelsen Blair fikk av forsamlingen var varmere enn det Brown opplevde, da han dagen før «bød» på Tony Blairs jobb.

På talende vis unnlot Blair å gi Brown sin offisielle støtte. Men Blair erkjente at verken Nye Labour eller tre valgseire i strekk ville vært mulig uten tallknuseren fra Skottland.

Gjorde på sin egen måte

Blair sa heller ikke noe konkret om når han går av for godt. Han snakket om hva han vil arbeide for de kommende måneder: fortsatte reformer i offentlig sektor, samt fred i Midtøsten - det vil være «et slag mot terrorismen».

Som Frank Sinatra gjorde han det på sin egen måte.

Det kom ingen unnskyldninger til velgere eller partifeller som har følt seg støtt underveis - for eksempel av aksjonene som Blair har bidratt til i Irak eller Afghanistan.

— Det britiske folk vil unnskylde en beslutning som er feil. Men de vil ikke tilgi at det ikke tas beslutninger.

Blair advarte Labour mot å trekke seg tilbake til sidelinjen. Da vil de «miste det regjerende partis psykologi» - og dermed tape neste valg.

Blir taler og forfatter

Stikk imot partiledelsens vilje har årets partikongress i Manchester vært dominert av spørsmålet om når Blair vil gå av, og hvem som blir hans etterfølger.

Eventuelle motkandidater til Gordon Brown vil antakelig vente og se hvordan han klarer seg de kommende måneder - før de legger sine egne kort på bordet. Men slik det nå ser ut, blir Brown Labours neste statsminister. Forventningen er at det vil skje neste sommer.

Tony Blair kan mentalt forberede seg på en fremtid som etterspurt taler og forfatter. Familiens nye bolig - etter Downing Street - er allerede kjøpt, i Londons eksklusive strøk Mayfair.

LUKE MACGREGOR