ATLE M. SKJÆRSTAD

Seks dager før selve valgdagen 2. november er meningsmålingene, både de nasjonale og i delstatene, så jevne at valganalytikere i USA er i ferd med å kaste kortene.

— Tallene gir ingen mening lenger, det er umulig å komme med fornuftige anslag, sukket en jeg snakket med på telefonen fra et av de velrenommerte østkyst-universitetene tirsdag kveld.

— Den ene dagen vinner den ene et prosentpoeng eller to, mens den andre går litt ned. Samtidig kommer det en annen måling som viser det stikk motsatte. Og i enda en måling kan plutselig en av kandidatene få en kjempeledelse som statistisk sikrer ham seieren. Akkurat det siste tror jeg ikke på, sier han.

DET MESTE AV DET som rører seg rundt presidentvalget, dreier seg nå om en håndfull delstater, 10 - 11 i tallet, der George W. Bush og John F. Kerry tar i bruk alle tilgjengelige midler for å hale i land seieren.

Og så snakkes og skrives det om alle problemene - med Florida 2000 i friskt minne - som et uavklart valg kan bringe med seg. Til og med et uavgjort resultat, at begge kandidatene får like mange valgmannsstemmer, er manet ut av de politiske skrivebordsskuffene. Teknisk sett kan det skje.

Og skjer det, ja, da blir det nærmest en avansert loddtrekning som bestemmer hvem som blir USAs 44. president fra 20. januar neste år. En votering i Representantenes hus. I så fall en historisk begivenhet som vi må tilbake til USAs tidlige historie for å finne maken til.

I dagens USA må en av kandidatene ha 270 valgmannsstemmer for å bli erklært vinner. Samlet antall valgmenn er 538 - det tilsvarer summen av medlemmene i Senatet (100) og Representantenes hus. Beregninger over hvor mange valgmenn Bush og Kerry har sikret seg på grunnlag av meningsmålingene, avhenger av hvilket analyseinstitutt man velger å støtte seg på, men det som står rimelig fast er at det, som for en måned siden, er omkring 100 valgmenn «i spill» fordelt på et titall delstater. Og Bush-Kerry har noenlunde det samme antall «sikre» valgmenn.

Før velgerne får sagt sitt.

I ANALYSENE kan man se de forskjelligste regnestykker. De kretser stort sett om det samme tema. Hvem som må vinne hva for å sikre seieren, og hva som er alternativet om kandidat B tar den staten som kandidat A egentlig «skulle» vinne.

Nå er det imidlertid slik at valgresultatene fra presidentvalg i USA sjelden er så jevne at en vinner ikke kan erklæres på et rimelig tidlig tidspunkt.

I årene etter 2. verdenskrig er det fire som kan sies å ha vært jevne: I 1960 da John F. Kennedy fikk 303 mot Richard M. Nixons 219 valgmenn, i 1968 da Richard M. Nixon fikk 301 valgmenn mot Hubert H. Humphreys 191, Jimmy Carter mot Gerald Ford i 1968 endte 297-240, og endelig for fire år siden da det ble 271-266 mellom George W. Bush og Al Gore.

De avklarende resultatene har selvsagt sammenheng med det amerikanske valgsystemet der vinneren tar alt. Sterkt forenklet: En stemmes overvekt til f.eks Bush i Florida, gir ham 27 valgmenn. De kan være, og er vurdert til å være, tungen på vektskålen i den store sammenhengen.

I et slikt valgsystem kan en kandidat gå ut som vinner uten å ha flertallet av de avgitte stemmer på landsbasis bak seg. Slik George W. Bush gjorde i 2000. Han kan også bli den første president som gjenvelges uten stemmeflertall.

Det har vært gjort fremstøt for å endre denne valgordningen. I delstaten Colorado ble det f.eks foreslått av valgmannsstemmene under årets valg skulle fordeles i forhold til de stemmeandeler kandidatene fikk. Forslaget ble endelig avvist for en uke siden, og man holder seg til regelen om «vinneren tar alt».

MIDT I ALL JEVNHETEN er det knapt noen som snakker om mulighetene for et valgskred for en av kandidatene. Det kan så absolutt skje.

Meningsmålingenes feilmarginer, at slike målinger ikke er valg, at velgere kan ombestemme seg i 12. time er blant de realiteter man skal ha for øye når man følger stemmeopptellingen, og det kanskje dukker opp overraskende resultater.

Og det er egentlig så lite som skal til i en rekke delstater at historien fra 1972 og 1984, da henholdsvis Richard M. Nixon feiet George McGovern av banen med 520-17 og Ronald Reagan gjentok det samme med Walter F. Mondale med 525 -13, kan gjenta seg.